følelsesballer

uff, beklager meg for at alle uheldige ord og innlegg den siste tiden. Jeg har hatt det tøft, og anoreksien er forferdelig sterk. Jeg sliter så utrolig med å holde ut, og prøver å finne løsninger for å komme meg gjennom. ofte er det anorektiske løsninger. Men i det siste har angsten tatt helt overhånd altså. Jeg balanserer på en knivvegg på dette tidspunktet. Jeg kjenner det så godt. Jeg er på den vekten hvor anoreksien og frida er like sterk. Og da er det som oftest vanskeligst å ta riktige valg, eller valg i det hele tatt. I går, dagen før der osv var anoreksien sterkest, og det var det kanskje ikke bare jeg som merket.
Denne dagen har vært utrolig tøff. Angsten er litt mindre i dag enn i går. Jeg er litt sterkere i dag enn i går.
Jeg har lettere klart å distrere meg istede for å forsvinne, dissosiere eller rase av følelser.

I morges under behandlingsmøtet fikk jeg et ganske heftig raseriutbrudd, fordi jeg ikke fikk det som jeg hadde forventet. Men jeg kom meg gjennom det. og jeg har fullført mine arbeidsoppgaver i dag også.

Jeg er sliten, forferdelig sliten. Jeg har kommet til en plass hvor jeg ikke har mer å gi, og det frister mest å gi opp, men samtidig klarer jeg ikke å gi opp drømmene mine. Det tyder på at det er mer å hente der inne, selv om jeg føler at jeg ikke har mer å gi akkurat nå. Jeg hadde en koselig og lang samtale med Lars i kveld. Han fikk meg til å håpe litt igjen. Jeg har fått mer styrke nå.
Han fikk meg til å skjønne at det er ikke deres/behandlernes mål jeg skal nå til slutt. Det er vårt mål jeg og han skal nå, og når jeg blir sterkere blir veien dit lettere å gå.
Men intil videre må jeg vel bare innse det. Jeg er syk, og jeg trenger hjelp.
Og det er vondt å kjenne på det også, fordi det er ikke sånn jeg ønsker det skal være.
Jeg ønsker å stå opp om morgenen å smile, ikke gråte
Jeg ønsker å spise frokost om morgenen for å få energi til å gjøre det jeg har lyst til, ikke fordi jeg blir tvingt.
Jeg ønsker å gjøre ting fordi jeg ønsker det, ikke fordi jeg har en tvangstanke om det eller rundt det.

Det er så mange følelser. Det er så mye å takle. og i det siste har det blitt ekstra mye pga at jeg gikk ned i vekt og anoreksien ble sterkere, pluss at jeg har mye flashbacks nå, og alle følelsene som jeg da gjemte bort kommer nå. Pluss at jeg er utrolig lei meg for at ting ikke går som jeg har tenkt. Skole, utskrivelse, planer, og at jeg skulle stå på scenen i morgen å synge for full hals på UKM i morgen som jeg ikke kan gjøre. Så sitter jeg å lurer på hvordan jeg skal klare å komme meg gjennom alt dette. Hvordan og hvor plassere alle følelsene. De kommer ut gjennom panikk og angstanfall, epilepsianfall, sinne og raseriutbrudd, gråt eller så blir det så vanskelig at jeg dissosierer.

Det som er enda vanskeligere er å bruke de som vil hjelpe meg til å takle følelsene, eller i det hele tatt innse at de vil hjelpe meg, fordi det er de som tvinger meg til å føle på alt dette også, med at jeg utsetter meg for det gjennom å spise. Jeg vet jo at det må til, at jeg trenger mat. Jeg vet det. Men det er vanskelig å bruke samme person som både fiende og venn. Det er vanskelig å være En person som styres i to vidt forskjellige og ambivalente retninger. Det er vanskelig å være meg.

Så jeg spør meg selv : hvordan holde ut? Fortsett som jeg gjør, og prøv å tenk at alle som er rundt meg og i det hele tatt får meg opp av sengen om morgenen, får meg til å spise osv er på MIN SIDE, og kun ønsker det samme som meg. At jeg skal nå målet mitt. Men nå er jeg ikke stand til å ønske målet mitt til det fulle, og de har derfor et eget mål for meg. Jeg får konsentrere meg om å prøve å samarbeide med å nå målet deres,  så kan jeg bli sterk nok og nå mine mål senere. Hvordan holde ut? Tro og drøm og stol på alle andre. Fordi de vet bedre nå.

PS: jeg setter pris på tilbakemeldinger, men jeg blir veldig lei meg når jeg leser noen av tilbakemeldingene jeg får. fks at jeg adopterer symtomer osv. Eller at jeg er egotistisk som synes synd på meg selv osv. Jeg forstår det er vanskelig for noen å skjønne og sette seg inn i min situasjon, men i og med at jeg er litt ustabil for tiden og er såppas sårbar på kommentarene jeg får tilbake fra dere, vurderer jeg å ikke blogge på en stund. Men det er heldigvis noen heiakommentarer å få også.


~Frida~