ett skritt frem

I dag har vært en viktig dag. I går var en dårlig dag. Jeg har hatt mange dårlige dager i det siste. dere skjønner. Jeg har fått beskjed om at hvis jeg ikke gjør fremskritt og slutter med å gjøre spiseforstyrrede ting og destruktive ting, ender jeg opp med å bo i en omsorgsbolig i hjemmekommunen min. Det er nøyaktig hva spiseforstyrrelsen ønsker skal skje også. Tenk det, alene, muligheter til å styre meg helt.
Jeg hadde nesten gitt opp å bli frisk, før samtalen med behandleren min i dag. Jeg sa det som det var. å bo i en omsorgsbolig og bli gitt opp er nøyaktig hva spiseforstyrrelsen ønsker, men innerst inn er det ikke hva jeg ønsker, og det er spiseforstyrrelsen som får meg til å gjøre masse ting nå for at det skal bli utfallet.
Så ble jeg fortalt at jeg fortsatt har en sjanse. At jeg ikke er gitt opp. At jeg fortsatt har muligheter. At jeg ikke er fortapt. Jeg sitter med makten nå, og jeg kan faktisk velge akkurat hva som skal skje fremover nå.
Jeg har valgene i mine hender. Alt er opp til meg. Da gikk det opp for meg at jeg kan faktisk få akkurat det livet jeg vil. Jeg trenger ikke å bli gitt opp og jeg kan slippe å måtte innrede en omsorgsbolig og bo der sammen med spiseforstyrrelsen. Jeg kan velge livet, fremfor spiseforstyrrelsen.
Jeg ble stilt det spørsmålet i dag. Vil jeg virkelig leve med spiseforstyrrelsen fremfor å oppfylle drømmene mine? jeg tenkte godt etter og begynte nesten å gråte. selvfølgelig vil jeg ikke det. Jeg vil jo bli sykepleier og hjelpe andre, kjøpe min egen leilighet, gå skole, få barn, bli frisk og leve fri. Jeg kan bli det, hvis jeg bare går den veien som er lagt foran meg nå. så enkelt, og så vanskelig er det faktisk.
Jeg glemmer livet. I dag ble jeg mint på det igjen. Jeg skjønner ikke hva jeg har tenkt med i det siste. hvordan kan jeg ta til takke med å akseptere hvordan spiseforstyrrelsen har styrt livet mitt og meg i det siste? hvordan kan jeg gi opp? Jeg har så mye som venter på meg. Men da må jeg velge å kjempe for å leve i den virkeligheten og verdenen hvor alle gledene og drømmene befinner seg. Jeg må velge å ta avstand fra spiseforstyrrelsen.
og jeg må begynne i dag, nå. hver time, hvert sekund.

jeg er så glad inni meg akkurat nå. Jeg har funnet håpet igjen. Jeg står med makten igjen. Jeg er Frida og jeg er sterk igjen.

så kom min kjære Lars på besøk. Jeg var så glad. etter å ha vært sammen en stund sa han: "i dag har jeg sett ekte glede og Frida igjen".

Så nå fremover handler det om å "hoppe i det", hoppe i utfordringene og kjempe, ta ett skritt om gangen mot målet. Det går ikke å krype seg fremover, jeg skal fremover nå, og da må jeg kjempe ordentlig NÅ. for å understreke at jeg mener det, gjorde jeg noe crazy.
før dere ser filmen. Ikke fokuser og se på kroppen min. Det er ikke derfor jeg legger ut dette. Jeg vil heller dere skal fokusere på hva jeg gjør. Jeg hopper i det, BOKSTAVLIG TALT.

og en liten hilsen til alle lesere fra meg.

bilder

min kjæreste helt

~Frida~