sider

▼

mandag 6. august 2012

takknemlighet


Min kjære mor fortalte meg at jeg i nuet måtte se meg rundt og tenke på alt jeg har i livet mitt som jeg må være takknemlig for. Familien min som har støttet meg hele veien, vennene mine som også har vært der for meg, min fantastiske kjæreste som har gitt meg hjertet sitt, alle gode minner jeg har, alle drømmene jeg har, alle evner og egenskaper jeg har fått og sist men ikke minst FREMTIDEN!
Jeg har så mange ting jeg må være takknemlig for, og jeg kan bruke det som motivasjon. For det jeg har skrevet om nå er livet, og det jeg lever for nå er sykdommen. Vil jeg ha livet eller døden. Fordi det eneste som hindrer meg i å få livet, er sykdommen.
Når jeg tenker på hva alle de jeg er glad i har gitt meg i livet, og kommer til å gi meg fremover også, er jeg ene  og alene utrolig takknemlig langt inni hjertet mitt. Det ville vært en selvfølge å velge dem og livet. Når jeg tenker på hva sykdommen har gitt meg, får jeg lyst å gråte. Det har vært åtte år hvor sykdommen har hvisket løgner, syke handlinger, løgner, syke tanker, syke sirkler, smerte, avhengighet, kontroll, angst etc. Men likevel har jeg brukt den til å døyve mine indre sår.
Mamma spurte meg i dag om jeg trodde det var muligheter for at jeg kunne finne andre måter å takle alt på. Ja, svarte jeg. Det tror jeg. Men det vil ta tid å rive ned alle murene, få alle sår til å gro, lære å leve på nytt, mestre livet og følelser. Jeg må rett og slett starte på nytt.

Jeg begynte dette innlegget med å snakke om takknemlighet. Jeg er takknemlig for at jeg fortsatt har en mulighet til å leve. Jeg lever enda, og jeg velger livet. Derfor velger jeg å ta videre behandling også. Så vil jeg bare si TAKK til alle jeg er glad i, for at dere er i livet mitt. 

~Frida~
kl.

6 kommentarer:

  1. Line6. august 2012 kl. 10:55

    Veldig godt å lese Frida, det er så sant det mammaen din sier! Vet du noe mere om videre behandling nå da?
    Klem fra meg <3

    SvarSlett
  2. Anonym7. august 2012 kl. 20:27

    Jeg sliter med spiseforstyrrelser selv. Bulimi, overspising og sulting. Det gjorde godt å lese bloggen din, følte meg plutselig ikke så alene oppi hele spiseforstyrrelseskaoset - selvom det er trist at flere har det sånn.. Det unner jeg ingen. Lykke til på veien til å bli frisk :)

    SvarSlett
  3. Anonym8. august 2012 kl. 20:04

    Din mor høres ut som en veldig klok kvinne.
    Og jeg må si meg så enig så enig.
    Vi har så utrolig mye å vre takknemmelig for. Bare det at vi bor i dette landet vi gjør, vi er rett og slett født med en gullskje i munnen.
    Men vet det desverre ikke selv, hvor uendelig ubeskrivelig heldige vi er.

    Man kan velge å fokusere på det, på hva vi faktisk har.
    Eller man kan velge å fokusere på alt man ikke er fornøyd med i livet.

    Det man fokuserer på, det vokser!

    Så er det opp til oss å velge.
    For vi har alle et valg.
    Man kan gjøre seg selv til et offer, eller til en vinner.
    Det er opp til hver og en å bestemme hva man vil bruke livet på!

    SvarSlett
  4. Anonym10. august 2012 kl. 01:25

    Nja... Det du sier er en sannhet med modifikasjoner.. Men vi har iallefall muligheter til å bli friske i dette landet.. Det finnes et helsevesen. Dessverre med litt for lite kompetanse p enkelte deler av psykiatrien, men vi HAR iallefall et psykisk helsevern.
    Men jeg skal love deg at mange som har opplevd ting som har ført til psykisk sykdom ikke føler seg heldig. Det er gjerne ting man ikke kan det minste for selv, og som ingen burde opplevd. Og da får det seg følger for livet senere, psykisk, det være seg SF, SI, Ptsd, tvangstanker/handlinger osv...
    INGEN har selv valgt å få dette, så det var ikke et valg.. Man kan ikke bare VELGE å bli kvitt det heller. MEN man kan velge å kjempe MOT det, for å bli frisk.

    Hilsen en OVERLEVER, som har en lang vei å gå før jeg er frisk...

    SvarSlett
  5. Anonym10. august 2012 kl. 01:26

    Nja... Det du sier er en sannhet med modifikasjoner.. Men vi har iallefall muligheter til å bli friske i dette landet.. Det finnes et helsevesen. Dessverre med litt for lite kompetanse p enkelte deler av psykiatrien, men vi HAR iallefall et psykisk helsevern.
    Men jeg skal love deg at mange som har opplevd ting som har ført til psykisk sykdom ikke føler seg heldig. Det er gjerne ting man ikke kan det minste for selv, og som ingen burde opplevd. Og da får det seg følger for livet senere, psykisk, det være seg SF, SI, Ptsd, tvangstanker/handlinger osv...
    INGEN har selv valgt å få dette, så det var ikke et valg.. Man kan ikke bare VELGE å bli kvitt det heller. MEN man kan velge å kjempe MOT det, for å bli frisk.

    Hilsen en OVERLEVER, som har en lang vei å gå før jeg er frisk...

    SvarSlett
  6. Camilla11. august 2012 kl. 22:58

    Åh. Dette var et fint skrevet innlegg! :)

    <3

    SvarSlett

gode ord dør sist