jobber mot et mesterverk

Det humper og går her.. opp og ned, men fremover JA! hver dag er en arbeidsdag.
Jeg mestrer og mestrer, og den følelsen av å mestre, å være sjefen, driver meg videre. Det bobler i kroppen. Endelig er det jeg som bestemmer.

Jeg spiser etter kostlisten, jeg hviler og jeg går opp i vekt... Mamma sa at jeg strålte når hun var på besøk. tro meg, det er lenge siden sist. Denne gangen kan jeg faktisk bekrefte at jeg stråler på innsiden også. Middagen sliter jeg litt med, men jeg setter meg som mål å faktisk øve meg på å spise kjøtt, saus, potet og grønnsaker. De siste dagene har jeg klart ca halvparten, men i dag under middagen ble jeg fort ferdig med halve middagen, og jeg hadde god tid til å fortsette. Jeg fikk et lite dytt fra personalet og fullførte måltidet. Det eneste som lå igjen på fatet var en liten potetbit. Så i dag har jeg klart å spise en voksenpersonsposjon med middag og beholdt den. Dette er stort. Jeg har ikke gjort det på mange år. Jeg overser lett sykdommens straffer, for mestringen er så mye bedre å kjenne på. her er det jeg som bestemmer altså. hver dag er en arbeidsdag. Det er tøft. Jeg må hele tiden tenke FOKUS FOKUS! og hva jeg har fokus på. Jeg har virkelig en følelse av at jeg er på jobb. Det er en veldig vanskelig jobb, men tenk for et mesterverk av et liv jeg har fått til når jeg er ferdig med jobben. Thats my gold.

~Frida~