Evig kamp

Sykdommen bestemmer ikke over meg. Jeg prøver å forstå det, men jeg trenger hele tiden bekreftelser på at jeg kan tillate meg selv ting som gjør meg sterkere eller ting som gjør meg godt. I dag fjernet jeg stiftene fra operasjonssåret. Det ble veldig vanskelig etterpå. Den fysiske skaden jeg pådro meg er i første fase til å bli helbredet,og jeg må etterhvert takle den egentlige psykiske smerten og sårene. Derfor har jeg i dag hatt ekstremt behov for å fornye den fysiske skaden. Jeg har hatt en intens ekkel angst i hele dag. Det har vært uutholdelig og sinnsykt tøft å ikke adlyde ordrene fra sykdommens brøl. Jeg ser,hører og føler den rundt meg. Når jeg ikke gjør handlingene fysisk, blir den fysisk for meg. Enten drømmer jeg, dissosierer eller ser jeg traumer, eller at jeg skader meg eller at jeg ser at jeg skader meg selv. Detblir så ekte for meg at jeg tror på det. Slik prøver sykdommen å sabotere livet mitt slik at jeg gjør handlinger som ødelegger for meg. Den finner sleipe måter å overtale og overbevise meg om at det er riktig å gjøre. For eksempel bruker den å gi meg syn eller tanker om at de jeg er glad i, blir skadet eller tatt ifra meg. Da tror jeg at det skjer, og jeg føler meg tvunget til å gjøre handlingene.det er så slitsomt å ha det slik. Jeg farer gjennom flere eksistenser eller verdener. Jeg er liksom to personer som prøver å styre. Jeg prøver åvære hovedpersonen og ta de riktige valgene, men det er såvanvittig slitsomt å hele tiden bruke all energi på å fokusere og konsentrere meg om å være Frida. Hvorfor kan jeg ikke bare være Frida? Jeg er så lei av å ha det slik. Det frister å velge en evig flukt,men samtidig ønsker jeg bare å få et godt liv. Det er vanskelig å leve,når jeg føler at jeg bare må overleve dagene. Jeg vil ha det godt, og ikke bare bli jaget av traumer og sykdommstanker. Jeg vil ha fred. Jeg er så sliten. Så i dag vant jeg altså alle kamper over sykdommen. Det er da enda godt.