12.01.13 kl.20.00
Hjelp! Jeg er skitten. Jeg føler at verden raser sammen
rundt meg. Jeg har spist fire knekkebrød med pålegg og en skål salat. Jeg
kjenner at hele kroppen og hele hodet vil kaste opp. Jeg kjenner meg full av
skitt. Jeg føler meg uren. Det er en voldsom angst i hele meg. Jeg kjenner jeg
vil flykte. Det virker nesten helt umulig å la være. Det er akkurat som en
forsvarsmekanisme som vil slå inn. Jeg må flykte. Jeg har alltid flyktet når
jeg har vært i slike situasjoner tidligere.
Jeg har nettopp klart det umulige. Jeg har sammen med
kontakten min klart å sitte foran et bord fullt av pizza med en stor trang
etter å overspise, uten å gi etter for det som føles mest naturlig og
tilfredstille behovet. Jeg sitter med de fire knekkebrødene i magen og føler
meg totalt gjennom skitten. Jeg holder ut. Jeg klarer ikke å tenke. Kontakten
min tenker for meg nå. Jeg bare forholder meg til henne nå og gjør som hun
sier, fordi jeg klarer ikke å bestemme hvilke handlinger jeg skal gjøre. Jeg
har bare en avtale å forholde meg til, så jeg stoler på kontakten min. Hun sier
at ubehaget og angsten vil gå over, så jeg prøver å koble ut og tro på det.
Jeg har klart det umulige. Dette er stort. Jeg har klart å
ikke gi etter for spiseforstyrrelsen og tvangen. Jeg har eksponert meg til det
fulle. Men hvis jeg kjenner innerst inn i hjertet vet jeg at jeg har mestret
nå. Det er noe jeg skal være stolt over. Det er noe jeg skal være superfornøyd
med. Jeg har aldri klart det før. Første gang vil være tøff, beintøff. Ja,
nesten uutholdelig. Følelsene sykdommen drøsser på med nå, gjør det vanskelig å
fokusere på målene mine, men jeg vet vertfall at jeg har gått flere skritt i
riktig retning i kveld etter å ha klart det jeg har klart. Jeg kjenner etter,
og kjenner at det er en liten følelse av mestring der inne. Jeg har bevist at
jeg er sterkere enn sykdommen. Det var supernære at jeg sprakk, men kontakten
min dro meg med inn på rommet og prøvde hardt å få meg på riktig kjør igjen. Jeg
hadde allerede tatt valget før jeg gikk inn på rommet. Jeg hadde gått inn i
modus «overspising og oppkast», men etter noen minutter med peptalk og snakking
og overtaling kjente jeg at det ble tøffere og tøffere og ikke gi etter for å
tilfredstille sykdomsbehovet. Følelsen av å klare å mestre dette virket mer og
mer fristende, og behovet føltes egentlig bare som et behov jeg kunne
overvinne, men jeg klarte bare ikke å tro på at jeg skulle klare å mestre det.
Så her var det troen som sviktet meg. Jeg hadde ikke tro på meg selv. Så sa jeg
til kontakten min at hvis pizzaen fortsatt sto på bordet skulle jeg overspise,
hvis ikke skulle jeg la være. Tilfeldighetene skulle få bestemme. Jeg ble litt
oppgitt og kjente meg så delt som det går ann å bli. Ambivalent. Jeg må
innrømme jeg ønsket sterkt at pizzaen var borte. Jeg gikk anspent på tå
bortover gangen mot kantinen. Pizzaen var borte. PJOOH! Jeg snudde og smilte
til kontakten min. Jeg klarte det. Jeg skulle ikke gi etter. Nå var det bare å
overvinne behovet for å kvitte seg med skittenhetsfølelsen. Jeg ville kaste
opp. Jeg ville ikke kjenne på følelsene. Jeg og kontakten min ble enige om å gå
en tur ut. Det har vi gjort. Da jeg kom tilbake spurte jeg om jeg kunne få et
pizzastykke å kaste det i søpla for å understreke at jeg hadde vunnet. Så det
gjorde jeg. Jeg tok et pizzastykke og kastet det i søpla. Seier til Frida
Johnsen.
Nå sitter jeg her på stua med maten i magen og kjenner at
jeg har stor grunn til å være fornøyd og stolt. Jeg har klart det umulige. Jeg
har bevist at jeg kan klare å mestre over sykdommen som i åtte år har fått tatt
alle valg for meg. Jeg tok et valg i kveld. Med veldig god hjelp og litt flaks
selvfølgelig, men det er slik det skal være i denne kampen. Jeg må eksponere
meg for det utenkelige og komme meg gjennom det. Da skal jeg se det blir
lettere og lettere neste gang. Nå har jeg bevist for meg selv at jeg klarer
det. Nå kan jeg løfte hodet og tenke på målene mine. Jeg har tatt et stort
skritt i kveld. Jeg kan glede meg over at jeg er nærmere målet mitt nå.
~Frida~
Nå ser du at det virkelig går an ! Selv om det var tøft . Fokuser på at du klarte det og la disse tankene bli integrert i deg . Det vil bli mindre og mindre smertefult etterhvert. Jeg vet !Masse lykke til <3
SvarSlett