Jeg skal bli frisk

Følelsene raser der inne. Det smerter i sjelen. Jeg prøver å finne kilden i det evige kaoset, men det er for mange tråder å trekke i. Alle følelsene er sammenballet og sender meg på mange blindveier. Samtidig prøver jeg å ha den viktigste følelsen i fokus. Den følelsen som skal bringe meg på riktig vei. Den følelsen som sitter i hjertet. Ønsket om friheten. Det ønsket er så stort og så ekte. Det har vært der i mange år, men jeg har aldri klart å tro på at det inderlige ønsket skulle bli realisert. Uansett hvor stort ønsket har vært, har jeg aldri klart å tro på det. Ønsket mitt om å bli fri bærer mange drømmer. Drømmer som er så sterke at jeg kan fargelegge dem med detaljer i hodet mitt. Drømmene mine har ført meg over tøffe kneiker og bakker, og de har betydd mer enn noe annet i tøffe stunder. Men likevel, har de for meg bare vært drømmer. Det er nå jeg endelig har begynt å tro på at jeg kan vinne denne kampen. Troen om å klare det går litt opp og ned, men den er der, og jeg jobber beinhardt for å bevare den. For det er så utrolig viktig. Jeg må ha troen på meg selv. Jeg må ha troen på at jeg er sterkere enn tvilen. Troen er sterkere enn tvilen. Tvilen kan vike.

Som sagt er det mang en kneik å klatre over. Det er mange bakker å bestige, og det er jammen ikke lett å gå rakrygget på denne veien. Jeg faller ofte i sykdommens feller. Den hvisker til meg og lukker meg inn på sine stier. Den er sterk og den kjenner meg, men jeg er også sterk og kjenner den. Så dette er en stor kamp. Det som er det viktigste jeg kan gjøre er å tenke over valgene mine. Fører valgene jeg tar meg mot målet, eller ikke? For det er målet som er i enden av veien jeg må gå. Går jeg på riktig vei, reiser jeg meg etter å ha fallt, fokuserer jeg på de riktige tingene, blir friheten min.

Så hva gjør jeg med disse stormene med følelser inni meg. Det er her det er viktig å ta de riktige valgene. Alle valg er kjempeviktige. Det er valgene mine som fører meg videre, og det er valgene mine som bestemmer hvilken vei jeg går på. Det som er så vanskelig er at det er så mange blindveier på kronglestien min. Det er ikke alltid like lett å vite hva som er riktig å gjøre. Men jeg prøver så godt jeg kan, og jeg lærer av mine feil, og jeg blir sterkere for hver gang jeg klarer å reise meg etter å ha falt.

Hvis jeg tenker på alternativet til den veien jeg går på nå, er ikke det noe bedre. Alternativet er et spiseforstyrret helvete og fengsel hvor jeg er fanget av en djevelsk sykdom. Ikke være i stand til å kjenne på følelser, hverken gode eller dårlige. Ikke være i stand til å oppleve livet. Ikke være i stand til å leve i det hele tatt. Ikke bruke egenskaper og ressurser. Ikke oppleve gleder. Ikke oppfylle drømmer. Og i denne verdenen ender alt med en sakte død. Da vil alt være forgjeves. Da vil mitt liv ende trist. Jeg blir trist når jeg tenker på det.

Det var den forferdelige tristheten over tanken på at jeg kommer til å dø som fikk meg til å innse at jeg hadde styrke til å kjempe. Klart jeg kan kjempe. Klart jeg skal nå målene mine. Det er jeg som bestemmer. Det var da jeg bestemte meg. JEG SKAL BLI FRISK! Og når jeg skjønte det, ble jeg så glad at jeg begynte å gråte. Jeg skal få oppleve å bli mor. Jeg skal få bli sykepleier. Jeg skal reise verden rundt. Jeg skal ha en frisk kropp, som er normal, og oppleve alle gledene med å ha en frisk kropp. Jeg skal få et fantastisk liv sammen med min kjære som jeg elsker veldig høyt og som elsker meg like høyt. Det er så mye jeg har lyst å oppleve i livet. Jeg vil ikke dø. Jeg har balansert på graven mange ganger. Døden har nesten tatt livet mitt. Men så kom en enorm styrke når jeg forsto at jeg kunne bli frisk. Så nå kan sykdommen bare hviske eller brøle så mye den vil. Jeg vet inni hjertet mitt hva som er sant. Er jeg i tvil, vet mine venner og familie og de som er rundt meg det. Jeg har en stor heiagjeng som jeg er evig takknemlig for å ha, og vi er mange mot sykdommen. Det er jeg som må gå på veien, men mange går sammen med meg, og mange står ved siden av å heier på meg.

Jeg vil bare takke alle som har reddet livet mitt. Jeg er evig takknemlig i dag, for jeg var så å si sykdommen den gang. Jeg er heldig. Jeg har muligheter hver dag til å velge livet. Det har alle. Alle valg man tar er enten bra for kroppen, eller ikke. Den tanken hjelper meg veldig.

Så jeg går for gull. Drømmer og frihet skal det bli. 

~Frida~