Jeg ser kroppen min forandrer seg. Det er jo det som skal
skje, men likevel er det så vanskelig. Sykdommen hvisker til meg «du er
skitten, du er uren, du er ikke god nok». Jeg vet jo med min fornuft at det
ikke er sant, men for meg har det vært sant i mange år. For meg var den
følelsen av å ikke være god nok knyttet til nettopp vekta mi. Det handlet
selvfølgelig om andre ting enn vekt, men utfallet ble at vekta kontrollerte
følelsene mine. Jeg opplevde traumatiske ting som et uskyldig lite barn ikke
skal oppleve. Jeg ble krenket utallige mange ganger. I mange år gikk jeg med en
flink-pike-maske. Masken er der enda. Jeg klarer liksom ikke å ta den av. Jeg er
redd for hva som kommer frem. Jeg er redd for de indre sårene jeg har inni meg.
Det å gå opp i vekt innebærer nettopp det. Jeg gir slipp på spiseforstyrrelsen.
Den som da hjalp meg til å håndtere følelsene. Den som hjalp meg å slanke bort
smerten. Nå skal jeg opp i vekt igjen. Jeg prøver å se det på en annen måte. At
jeg skal bygge opp en frisk ny kropp. En kropp jeg kan bli glad i. En kropp som
har energi. En kropp som er god nok. En kropp som jeg skal ha resten av livet
mitt. Og livet mitt skal jeg leve, og da må jeg ha en frisk kropp. Så jeg må
godta og akseptere at kroppen forandrer seg. Det er en del av å bli hel. En del
av å bli Frida. De indre sårene har ingenting med antall kg å gjøre. Det er en
tanke jeg må vende meg til. Så får jeg tenke at alt sykdommen har fortalt meg
og overbevist meg om de siste årene er løgner. Frida og alle rundt meg vet
sannheten. Den reelle sannheten er ekte, og jeg øver meg på å tro på
virkeligheten. Det er uvant da. Jeg er vant til å lytte og gjøre det trygge. Nå
befinner jeg meg på ukjent farvann, men jeg har heldigvis god støtte og god
veiledning. Veien foran meg fører til målene mine. Det er en tanke som gjør meg
sterkere enn sykdommen. Jeg vinner mange kamper med å tenke på alt som venter
på meg på den friske veien. Jeg må bare velge å gå på den veien.
Jeg skal bli sykepleier, jeg skal bli mor, jeg skal reise,
jeg skal… åh, det er så mye som venter meg. Men det innebærer at jeg hver dag
velger det. Går jeg på friskveien og tar friske valg, velger jeg livet. Det
friske livet. Så ja, kroppen forandrer seg. Da skal jeg tenke at jeg går på
friskveien. Da skal jeg tenke at jeg kommer til å nå målene mine. Da blir jeg
frisk.
~Frida~
Synes du har veldig fine tanker rundt dette Frida. Hvis det er alle disse gode tingene som du vil oppleve senere som hjelper deg med å holde fokuset, så tenke på det så mye du klarer. En dag, kanskje ikke på en stund, men en dag vil det være virkelighet, så lenge du holder fokus og ikke lar sykdommen få bestemme igjen. Du har gjort dette så lenge nå, på tide på prøve noe nytt! Masse lykke til videre Frida! <3 Klem fra meg.
SvarSlettDet er godt å lese mye av det du har skrevet i det siste, Frida :) Du virker mer motivert enn noensinne. Du har prøvd SÅÅÅ mange ganger før å overvinne dette helvetet, men nå har jeg virkelig trua <3 Du vet jeg heier på deg. Klem, MarianneH
SvarSlett