tøffe skritt

Ah, alt er så vanskelig. Jeg gjør jobben min, men følelsene herjer inni meg. Jeg prøver å hele tiden fokusere på målene mine og fremover. Jeg prøver å tenke at alternativet for hvordan det føles nå, ikke er noe bedre. Alternativet er å grave meg ned i bulimi og soving, og bruke all tiden min på det. Alternativet er å ligge på sykehuset med sonde og intravinøst. Alternativet blir å ligge på kirkegården. Alternativet er døden.
jeg vil ikke dø jeg. Jeg vil heller ikke overleve livet gjennom sykdommen, fanget. Jeg vil leve livet. Jeg vil være frisk. Jeg vil kjenne glede. Jeg vil mestre. Jeg vil smile og kjenne glede i hjertet mitt. Det er så mye jeg har lyst til. Men det forutsetter at jeg går på friskveien. Det forutsetter at jeg tar friske valg hele tiden, og faller jeg må jeg reise meg igjen og begynne på nytt igjen. jeg må fokusere hele tiden. Sykdommen prøver hele tiden å hviske falske sannheter til meg. Jeg må bare akseptere at den er der, men jeg må ikke innvolvere meg i løgnene dens. Det er faktisk mitt valg. Jeg er sjefen. jeg bestemmer. Det er min kropp og mitt liv og jeg sitter i førersetet. Det er jeg som må utføre handlinger. Det er jeg som må ta valg som er bra for meg. Ingen kan gjøre det for meg. Ingen andre kan ta de valgene jeg må ta. De kan gå sammen med meg på veien og hjelpe meg og støtte meg, men jeg må gå selv. skrittene er det jeg som må ta. Og ingen skritt må jeg hoppe over. De er alle viktige. Alle skrittene foran meg er viktige nå.
Det handler om det jeg skrev tidligere. Jeg må kjempe hardt og gi slipp på sykdommen. Jeg trenger ikke å være redd lenger. Jeg er Frida, og jeg er god nok som jeg er. Jeg trenger ikke sykdommen.
~Frida~