tøffe tak

15.01.13

Jeg har møtt hard motbakke de siste to dagene. Det føles som om at all motivasjon og friskhet jeg har opparbeidet meg har blitt sugd ut, og erstattet med gamle mønster. Det har blitt erstattet med sykdomstanker. Tanker jeg vet ikke er sanne. Men hva gjør jeg når tankene føles så ekte? Når de lager et voldsomt kaos og helvete på innsiden, og det eneste riktige virker som er å flykte. Jeg vet at det ikke er løsningen, men noen ganger føles det som den eneste løsningen, fordi det har vært den eneste løsningen i så mange år. Det har vært en sannhet for meg. Nå må jeg plutselig forholde meg til at det er en løgn. Nå er det tusen andre sannheter jeg må forholde meg til.

Jeg roter meg litt bort i min egen syke verden. Så nå gjelder det å hente seg inn igjen. Jeg må prøve å forholde meg til den virkelige virkeligheten her. Jeg må prøve å lete frem den enorme motivasjonen jeg bar tidligere. Slik at jeg går fremover på riktig vei, selv om veien er bratt og kronglete. Jeg må holde fokus og tunga beint i munnen. Jeg vet jo hva jeg vil. Jeg vil bli fri fra sykdommen, og da er det rett og slett så enkelt som å gjøre stikk motsatt av alt sykdommen forteller meg og hvisker eller brøler til meg. Jeg vet hva sykdommens mål er. Jeg har balansert over det lenge nå. Jeg har hatt ren flaks enkelte ganger. Jeg har lurt døden flere ganger, og det må være en mening med at jeg fortsatt lever. Det er meningen at jeg skal vinne denne kampen og bli fri.

Jeg tenker noen ganger på hvorfor jeg ikke er mer takknemlig. For livet altså. Hvorfor sløser jeg bort den dyrebare tiden av mitt liv på å tilfredstille en sykdom som tar alt av meg. Den tar all tid, all energi, gir vonde følelser, destruktiv adferd, hindrer meg å leve. Dagene går, livet mitt går. Jeg som har så mange mål med livet mitt, så mye jeg har lyst å gjøre. En dag sier det stopp. En dag er jeg ikke like heldig. En dag vinner sykdommen. Jeg må kjempe imot. Jeg vil ha livet. Jeg vil nå målene mine. Jeg vil ikke være fanget lengre. Jeg må stålsette meg og virkelig fokusere nå. Vil jeg gi mer av livet mitt til sykdommen. Hva har egentlig sykdommen gjort som er bra for meg? Hvilken gevinst har den gitt meg? Ingenting, bare en falsk lindring av indre sår. De sårene må jobbes med. De sårene kan jeg og de rundt meg til å gro. Smerten kan forsvinne, men da må jeg gi slipp. Jeg må gi slipp på det som hindrer dem i å gro. Jeg må gi slipp på alt som opprettholder det syke. Jeg trenger ikke å være redd. Sårene er vonde, men de vil gjøre mindre vondt etter hvert. Til slutt kan jeg legge de bak meg og leve livet mitt. Jeg kan få lov å være takknemlig for at jeg får leve, for det er ingen selvfølge at jeg gjør. Det er jobben min å ta de riktige valgene fremover nå. Det er jobben min å kjempe med alt jeg har av viljestyrke og guts imot sykdommen. Det er jobben min å være snill med meg selv. Så vil brikkene falle på plass sakte men sikkert og målene mine vil nåes. Men da må jeg jobbe. Knallhard jobbing, riktige valg og fokus på målene mine vil føre meg frem. Vil jeg ha endring må JEG gjøre endringene. Bare jeg kan gjøre det. Det er jobben min nå. Jeg skal jo bli frisk.

~Frida~