update

Jeg kjenner en stor sorg inni meg. Sykdommen har holdt meg fanget i sin verden, eller fengsel i snart ni år nå. Den har tatt så mye fra meg. Sorgen innebærer også en sorg for alle rundt meg. Sykdommen har skapt så mye smerte for de som er glade i meg. mye har måttet blitt ofret. Det har gått opp og ned i mange år nå. mine kjære har ikke visst om jeg kommer til å leve eller dø. Det har vært både opp til meg, eller til kroppen min. livet eller døden. Den sorgen jeg snakker om er der nok fordi jeg har vært fanget i en syk verden og mistet så mye. jeg mangler mye for å være "Normal". Men det jeg sitter igjen med er en stor erfaring, som jeg vet jeg kommer til å bruke når jeg blir frisk. Det er mye jeg må lære meg for å kunne leve normalt, men det er utrolig mange verktøy jeg har måttet finne for å ha overlevd. Jeg har prøvd og feilet utallige mange ganger, og lært utrolig masse. Ja, jeg har utrolig mye bra som jeg skal bruke både til å bli frisk og senere, men jeg er ikke frisk. jeg sitter fortsatt i spiseforstyrrelsens helvetes verden, og jeg kommer jammen ikke ut.

hvis jeg fks bestemmer meg for å ikke overspise en dag, kjenner jeg at jeg blir kjempedeprimert og full av angst. Sykdommen hvisker og tisker og kommer med sine løgner, og åpner en dør for meg. går jeg inn dit forsvinner smerten. jeg har gått inn dørene til sykdommen i mange år nå. Jeg tørr aldri å gå forbi. gå videre. jeg klarer ikke å gi slipp. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å overleve en dag uten å ty til sykdommens metoder. Jeg tørr heller ikke å finne det ut. Jeg bare utsetter og utsetter, som jeg har gjort i mange år nå.

Jeg er så langt fra å nå målene mine. Det er så mye jobbing som gjennstår. Det er så mange bakker som må bestiges, så mange følelser som må kjennes på. jeg vil så inderlig bli frisk. Jeg er møkklei av dette livet. Jeg vil kjenne kraften fra inni meg til å kjempe, slik at jeg går på veien mot målene mine. Jeg prøver å leve nå også, men kjenner at alt er feil. Jeg er ikke hel. Jeg føler meg ikke god nok. Jeg er ikke frisk. og hvordan takler jeg det? jeg trøster meg med mat. Den trygge måten. slik er den evige runddansen.

Jeg kjenner at livet mitt mangler så mye. hvem er jeg? hva er viktig for meg? hva vil jeg med livet mitt?
Det er så mange spørsmål. Jeg lengter sånn etter svar. Så er det store spørsmålet, hva skjer videre nå?
Er jeg klar for behandling? ja, jeg er klar. hvor skal behandlingen være? uvisst. hva gjør det med meg? Jeg er ambivalent til tusen og er kjemperedd. Jeg skulle ønske alt var ferdigsnekret og klart og et perfekt behandlingsopplegg for meg. Det er så mye jeg må jobbe med. Det er så mye jeg må eksponere meg for.
jeg er heldigvis der at jeg ikke trenger å gå så mye opp i vekt, og jeg føler at det er greit å gå opp noen kilo til. Jeg er veldig motivert for å få en frisk kropp. Det er mye begrensinger med å ha en undervektig kropp. Det er ikke verdt det. jeg vil opp i vekt. Jeg har allerede kastet alle "anoreksi-klærne" mine. jeg har kjøpt klær på voksenavdeling, noe jeg ikke har gjort på veldig lenge. De er litt store, men da ser jeg hva som trengs for at de skal passe. Jeg er veldig motivert for å få en friskere og sunnere kropp.
med tanke på fremtiden er det vertfall viktig. jeg vil jo ha barn, jeg skal bli sykepleier osv.

så, det var en liten oppdatering. Mye på hjertet.
igjen vil jeg bare takke familien min, kjæresten min og behandlerne mine for en utrolig støtte. jeg er så takknemlig. dere er utrolige.



~Frida~