en felle

jeg har hatt en veldig tøff dag i dag. Kjenner det er tøft å være Frida i dag. Jeg har blitt enig med behandleren min at jeg bare skal overspise og kaste opp i helgene. overspising er den eneste ventilen jeg har akkurat nå. Jeg trenger å øve meg til jeg skal på Levanger, for da blir det helt slutt med å bruke spiseforstyrrelsen.
Mange tenker sikkert "hvorfor har jeg fått lov å overspise?" Grunnen er at jeg det siste halvåret har blitt med både anoreksi, bulimi og alvorlig selvskading. Det har vært i alvorlige grader alle tre, og vi har måttet prioritere å få bort de mest dødelige faktorene. anoreksien og selvskadingen er definitivt farligst. Jeg har fått ut følelser, overlevd på disse tre tingene i mange år, så det er liksom ikke bare å ta bort alt heller. Så da ble det så vi ikke fokuserte så mye på overspisingen. Jeg har jobbet knallhardt med å få bort både anoreksien og selvskadingen og har kommet delvis i mål der, og bulimien har jeg prøvd og feilet litt, men har som regel endt opp med å overspise og kaste opp i "planlagte forhold". eks 1 gang hver kveld.
Jeg føler at bulimien hjelper meg å overleve, men kjenner at det er noe jeg virkelig må jobbe med nå. Jeg må finne andre måter å håndtere følelser på. Jeg skal jo lære meg å leve uten det, så jeg må teste meg selv litt. Jeg må gi slipp. Men det er ikke lett. Når jeg unngår det, dukker følelsene opp og jeg vil gjøre som jeg har gjrot før, nemlig flykte fra dem. Men det går ikke. Jeg må bare holde ut og stå i det. problemet er at jeg føler meg tvingt til å gjennomføre det. Det er så sinnsykt tvangsbelagt. Jeg føler jeg bare må liksom. hva skjer hvis jeg ikke gjør det? Jeg vet ikke, jeg kan ikke huske hva som skjer, men følelsene kommer ut på ett eller annet vis. Psykogene anfall, angst, sinne og raseri, tvang osv.
Det er ekstra tøft i dag fordi jeg ikke har hatt mulighet til å gjennomføre ritualene mine. Det føles helt forferdelig. Jeg vil bare flykte og flykte. Jeg prøver å tenke hva som får meg til å ville det. Vel, det er nytt dette med følelser, og det er lettest å bare følge samme trygge spor som før for å takle dem, ha kontroll på dem osv. Det er en knallhard jobb å eksponere og trosse, og det krever kompetanse, trygge rammer og masse viljestyrke. Jeg lurer meg selv litt med å tenke at jeg bare kan vente med det til jeg kommer til Levanger, men jeg vet jo at det vil ikke bli noe lettere der. Jeg har bestemt meg for å ha best mulig utgangspunkt når jeg kommer til levanger, og da må jeg jobbe med bulimien også. Det jeg er redd for er at jeg skal falle tilbake på andre plan, og så bli sykere. Jeg husker sist jeg skulle på Levanger. Da hadde jeg nøyaktig samme problem. bulimi. Så jeg prøvde å kutte ut bulimien. Det som skjedde var at jeg fallt rett tilbake på anoreksien, og ble kjempesyk igjen. Det var lang tid til jeg skulle innlegges, for lang tid. Det var da jeg endte opp på østmarka, sykere enn noen gang før, døden nær.
Forskjellen fra da og nå er jo at jeg allerede har den erfaringen om at anoreksien vil prøve seg, pluss at jeg er mye sterkere nå. likevel føles det utrolig skremmende å prøve å kutte bulimien nå, for jeg er livredd for å falle tilbake og bli for syk til når jeg skal legges inn på Levanger. Jeg vet at Levanger er den store sjansen min nå, og jeg må ta godt vare på den. Det er en stor del av meg som sier at jeg er ikke syk nok, ikke tynn nok, og det var den tanken som ødela for meg sist gang. Jeg ser hvilken vei dette går. Det ligger en trygg og farlig vei foran meg, det er sykdommens lurevei, som jeg har gått før.Jeg kan bare ikke falle i samme felle igjen.
Men det som er vanskelig er å finne en måte å holde ut på til jeg skal på Levanger. Jeg må finne en overlevelsesmåte.

Tar gledelig imot råd og tips:)
~Frida~