viktige ord fra frida

Det gjør vondt inni meg. Jeg har hatt min første dag uten bulimi på leeenge. Grunnen er at jeg og behandleren min ble enige om at jeg skulle prøve å la være å overspise og kaste opp fordi vekten min raste opp så fort. fortere enn jeg klarer. vektoppgang skal skje, men ikke som følger av overspising. da henger ikke hodet med. jeg skal spise sunn og riktig mat for å gå opp i vekt, og det skal skje på Levanger.
Jeg har passert bmi 15 nå. jeg lever i en helt ukjent kropp. Det føles helt forferdelig. sykdommen tvinger meg til å tenke at det er forferdelig. jeg prøver å tenke at jeg har lov til å tenke nytt, men klarer liksom ikke å gi slipp på sykdomstankegangen min. Den er det jeg har brukt de siste ni årene. Det å plutselig skal tenke og handle på en ny måte er fryktelig skremmende og skummelt, ja nesten livsfarlig. jeg føler jeg befinnner meg på dypt vann. Det er tusenvis av hender som vil hjelpe meg, men sykdommen brøler så høyt. jeg klarer ikke å høre på alle rundt meg som vil at jeg skal bli frisk fra sykdommen. sykdommen brøler høyere.
jeg prøver å la være å tenke anorektisk som jeg har gjort lenge nå. Jeg prøver å tenke nytt. jeg prøver å tenke at kiloene jeg har gått opp er friskt, men sykdommen lar meg faen ikke være i fred.
Det gjør så vondt inni meg. for jeg vet at tiden jeg har foran meg nå blir et helvete. Det er så mye jeg må gi slipp på. Det er så mange tunge bakker å gå. Det er så mye eksponering og trossing. Det er så mange endringer som JEG må gjøre. Det er så mange følelser jeg må eksponere meg for og overleve. Det er så mye at jeg klarer liksom ikke helt å tenke at det blir verdt det til slutt. men det er ikveld. det kan være annerledes i morgen.
Det er rart, i dag hadde vi billedterapi. temaet var drømmer. mitt bilde var stort sett fyllt med overskrifter og ord. FRISK KROPP! REISE! BARN! SYKEPLEIER! BRYLLUP! HJEM! VALG! INGEN SMERTE!
etc. jeg vet jo at den eneste veien dit er å gi slipp på sykdommen. likevel spiste jeg en mager kveldsmat. jeg lyttet og søkte til anoreksien for å flykte fra bulimien. hvis jeg tenker meg om var det nøyaktig det samme som skjedde sist jeg skulle på levanger... anoreksien tok over når jeg skulle "rense" kroppen og "gjøre meg klar for" Levanger. Det er mindre enn to uker til innleggelse. hvis jeg skal gjøre meg mest mulig klar og ha et godt utgangspunkt for det, burde jeg visst at veien å gå ikke bør være gjennom anoreksien. det blir da kanskje vanskeligere å komme i gang når jeg kommer dit. er det noen som har gode råd?

Jeg vet jeg må gi slipp. jeg vet jeg må gå videre. jeg vet hva jeg vil med livet mitt. jeg og mine har ventet på dette i ganske lang tid nå. dette er sjansen min. sykdommen vil tilogmed at jeg ikke skal dra til Levanger. den prøver å overbevise meg. men jeg har bestemt meg,og jeg har varslet mamma og pappa om at de ikke skal komme å hente meg når jeg kommer til å ringe gråtende fortvilt til de. Det kommer til å bli beintøft. det er det ingen tviil om. men dette er min sjanse. tiden har kommet nå. jeg har i årevis pratet om drømmer og planer og ønsker. Nå er det på tide at jeg beviser at jeg virkelig vil det. Jeg beskrev det tidligere som en slags skillsmisse. det er nok det som gjør så vondt. jeg får bare tenke at jeg kommer til å overleve det. det er vertfall ikke et alternativ å fortsette å leve som jeg gjør nå. da kommer jeg ingen steder. det kan ikke en gang kalles et liv. alt er bare sykt. jeg vil jo finne den friske frida jeg. jeg vil leve det livet jeg fortjener.
Så å ty til anoreksien nå, blir rettog slett bare som å snu totalt på alt. Det går ikke din slue sykdom!

Frida vet bedre. Frida vet at det finnes et godt liv som er ment for henne. Jeg er Frida, og jeg får til det jeg vil. så sta er jeg. Det er bare at jeg er vant til å gå på autopilot for fullt og døyve det som måtte komme av følelser gjennom spiseforstyrrelsen eller selvskading. jeg kjenner at kroppen min er full av tårer. jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne klart å gråte. jeg kunne grått i timesvis. jeg skulle ønske jeg klarte å tømme kroppen min for smerte gjennom tårer. jeg lurer på når det kommer. når jeg lar det komme? kanskje det...

jeg savner meg selv. jeg savner styrken min. I dag er bare en ufattelig tung dag. jeg er vant til å overspise og kaste opp. i dag har det bare vært utrolig mye TID, og jeg aner ikke hva jeg skal fylle den med. Jeg savner venner, håndball, skole,familie, liv....
De kjenner frida. jeg  husker nesten ikke hvordan hun er. jeg er liksom så syk... livet har gått videre for de fleste, og det er over to år siden jeg hadde et tildels normalt liv med skole, venner, fritid osv. tiden har gått, og alt har gått videre. Det er vanskelig å hekte seg på igjen. man må liksom finne seg selv litt på nytt.
så har vi perfeksjonisten i meg som bare tenker at jeg må yte best i alt. Der har vi den jenta som jeg en gang var. som ble syk. jenta som måtte klare alt 100%. jenta som hadde for mye ansvar på sine spe skuldre. jenta som måtte fylle tusen roller 100% og være best. den jenta følte seg aldri god nok. hvorfor følte jeg det? jeg er og var mer enn bra nok. Det ligger så mye smerte i fortiden. hva skjedde egentlig med den lille jenta?
Den jenta som var så glad og sprudlende og frisk. hvordan kunne hun bli så syk? jeg blir nesten sint når jeg tenker på det. det er så urettferdig. for den jenta er borte. livet har gått videre og jeg har vært fanget i et sykdomshelvete i mange mange år nå. jeg kan ikke hjelpe den lille jenta opp igjen. alt jeg kan gjøre er å finne frida på nytt og ta imot hjelp til å bli sterk og få kvalitet og glede i livet igjen. for selv om jeg ikke føler meg som en person, så er jeg det. jeg har bare vært fanget, og den eneste som kan slippe frida fri, er jeg.
første skrittet er å ta imot all hjelp jeg kan få på Levanger. første skritt er å sørge for at jeg er klar for kamp når dagen kommer. inntil da kan jeg bare prøve å være sterk og samle motivasjon og styrke.

takk for at dere kommenterer. jeg blir veldig glad for all støtte.
~Frida~