back on Østmarka - i en mye bedre tilstand enn sist

hei alle sammen. Nå er det jammen meg lenge siden sist. Siden jeg gjennopptar kontakten på bloggen min skjønner dere sikkert at noe er "galt" eller forandret. jo, det er det. jeg har vært tre måneder på Levanger nå, og har blitt veldig mye friskere og fått mye god hjelp. Det har vært vannvittig tøft da. Jeg har nok aldri hatt det så tøft i hele mitt liv. Jeg har kjempet og trosset og stått i følelser jeg ikke ante jeg kunne føle på, og det har gått veldig bra. Jeg har nådd mål jeg ikke trodde jeg noensinne ville nå. Jeg har mestret mye og stått imot sykdommen. Ja, jeg kan vel egentlig si at jeg nå endelig etter ni år er sterkere enn sykdommen. Den er vesentlig mye mindre, og godt er det.
Men et sted gikk det jo galt siden jeg skriver her igjen. Dere skjønner, i det siste har jeg slitt med en enorm utmattelse. Jeg har vært så utrolig sliten og trøtt at jeg faktisk har hatt store problemer med å holde meg våken om dagene. Så på tross av alt jeg har klart de tre siste månedene, ble jeg i går skrevet ut pga manglende samarbeid som de så fint kalte det. Jeg var sjokkert, lei meg og fryktelig sint. Jeg var livredd for at jeg måtte sendes hjem, for jeg er på ingen måte sterk nok til å klare meg selv enda. sykdommen min er slu og sterk, og jeg er fortsatt svak på noen områder. Etter ni år i alvorlig sykdom, krever det mer enn tre måneders behandlingstid. Så jeg var ufattelig sint og skuffet i går og tydde dessverre til gamle mestringsstratergier. For første gang på tre måneder skadet jeg kroppen min veldig alvorlig. i blålys ble jeg sendt til sykehuset og fikk hjelpen jeg trengte der. Det var kritisk og farlig, og jeg er nå fryktelig sint på meg selv for at jeg på nytt mistet kontrollen og tydde til selvskading igjen. Men det kan jeg ikke gjøre noe med nå. Alt jeg kan gjøre nå er å fortsette den gode jobbingen med maten og stå imot sykdommen min. alt jeg kan gjøre nå er å se fremover og holde ut. Jeg er fortsatt en fighter og jeg har disse tre månedene bevist for meg selv at jeg klarer det jeg vil klare, på tross av sterke sykdomstanker. Jeg klarer å finne andre sannheter i livet mitt enn de sannhetene og løgnene som sykdommen har levert meg i ni år. Jeg må bare fokusere på at jeg er sterk nok til å kjenne at det er andre sannheter enn det jeg må tro på. jeg kjemper for å tro på dem hver dag. For jeg vet at jeg kommer til å nå målene mine til slutt. Jeg kommer til å bli frisk, fordi jeg har et så inderlig ønske om det. Jeg har jo store mål med livet mitt. Jeg har et enormt støtteapparat i form av en fantastisk kjæreste, fantastiske foreldre og en enormt flott familie og mange venner. så får jeg fortsatt hjelpen jeg trenger akkurat nå. Jeg er i skrivende tilstand på østmarka på A4. kjente og trygge fjes å forholde seg til. Det er sørgelig trist å tenke på at jeg har mistet plassen min på Levanger, men jeg får ta med meg alt det flotte jeg har opplevd og tenke fremover nå. Jeg er i mye bedre form og har gått opp over 10 kg, og har et mye bedre utgangspunkt enn før til å stå imot sykdommen. Likevel er det trist og vanskelig å måtte forlate en herlig jentegjeng på Levanger som jeg har tilbringt både gode og dårlige stunder med. Jeg kommer alltid til å huske den varme hjertevarmen jeg har fått ta del i der. Jeg må også benytte anledningen til å si at jeg har fått veldig god hjelp på Levanger, noe jeg er evig takknemlig for. Jeg skal ta med meg de nye verktøyene jeg har fått videre i livet mitt. takk, evig evig takk.
Så nå er jeg tilbake på Østmarka igjen, og blir her kanskje noen dager. Det vil tiden vise. Jeg er vertfall i trygge gode hender her, så skal jeg ta vare på meg selv.
~Frida~