takknemlighet, livet og klokhet

Det er tøft å være Frida for tiden. Jeg er på intensiven, hvor jeg var i 1 1/2 år når jeg ble behandlet for spiseforstyrrelsen. det sitter i veggene. minnene altså. tvangsforing, reimer, angsten, sondemat, timesvis med tvangshandlinger...huff. -Jeg er vertfall glad jeg kom meg ut av det. -men så sitter jeg her igjen, med et helt annet utgangspunkt enn sist. men likevel like livstruende syk på en annen måte. Den dissosiative lidelsen holder på å ta livet av meg, så det er satt inn mange ressurser og regler for å unngå at det skal skje. for skjer det igjen, er det ikke sikkert jeg overlever har jeg fått beskjed om fra kirurgene på sykehuset. Og jeg vil jo ikke dø. Jeg vil jo leve. Jeg gjør alt jeg kan for å klare dette, men jeg må ærlig innrømme at jeg mistet motet og håper litt. Det er ikke så mye livsmot og glede å hente når man er innelåst på et isolat. hva skal jeg kjempe med? Jeg er så sliten. Jeg har kjemper i ni-ti år nå, og er forferdelig sliten. nå har jeg blitt mye friskere fra spiseforstyrrelsen, men da har selvfølgelig noe annet blitt verre. Jeg sliter, og det gjør så vondt på innsiden. Av og til frister det bare å gi opp. Men jeg har ikke samvittighet til det. jeg har så mye i livet mitt som jeg elsker av hele mitt hjerte. Jeg har verdens beste kjæreste som har gitt alt disse årene og fortsatt kjemper som en helt, jeg har en mor som alltid stiller opp for meg, og gir meg all morskjærligheten hun eier, noe som er veldig godt å få akkurat nå. jeg har en far som alltid stiller opp for meg. jeg har en søster og et tantebarn som gjør livet mitt lysere og fylt med glede. jeg har en familie mange ville gjort alt for å få. jeg har venner, og et nettverk som er stort og støttende. jeg har utrolig mange som jobber for at livet mitt skal bli godt igjen og bli frisk. jeg er takknemlig. veldig takknemlig, så jeg har ikke samvittighet til å forlate livet enda. Jeg og min kjæreste har en drøm. han har tatt sine steg mot den drømmen, så da må jeg følge etter. Det er jo det jeg så inderlig ønsker. Jeg ønsker bare å være normal og ha et normalt liv. Jeg vet at med min bakgrunn kommer jeg sikkert aldri til å få et helt normalt liv, men jeg kommer til å være så sterk at jeg er sjefen i livet mitt. så gjelder det å ta vare på denne takknemligheten gjennom livet også da. for den er viktig. tenk på alle de små tingene i livet vårt som påvirker oss. om det er sol ute, et smil på butikken, at noen hilser på en, at det kommer lønning, at man kan reise til utlandet, rådyr som lusker rundt i morgenskumringen, alle læringsmulighetene vi har i Norge, komplemanger, sommerfugler, frukt på trærne... Jeg kunne skrive i det uendilige om ting jeg er takknemlig for, og som er med på å forme mitt liv og gir meg glede. i tillegg til de store tingene gjelder det å være takknemlig for de små tingene også.

så nå sitter jeg her i en normalvektig kropp og skriver om hitten og ditten. jeg kjenner jeg føler meg litt lettere. da har jeg enda en ting å være takknemlig for.

I dag hadde jeg besøk av mamma. Det var så koselig og kjenne mammakjærligheten nær meg. Jeg er så glad jeg har mamma. hun har stått på i snart ti år for meg, og er grunnen til at jeg enda lever, hun og mange andre.
Vi gikk en tur ut på epleslang og koste oss med epler etterpå. Det var også sol ute i dag. herlig å komme seg litt ut, selv om man må ha to stykker med på lasset som fotfølger meg. Jeg er takknemlig for denne dagen også jeg, selv om det til tider er helt forferdelig og alt føles helt fælt. men jeg må tenke på alt som er bra.
Det er viktig. viktigere enn noensinne kanskje. så jeg avslutter med det. takknemlighet, håp, og troen på at det en gang skal bli bra. Det kan ikke bli verre, så det må bli

bedre.
~Frida~