kan jeg bli frisk?

nervevrak. Så mye nytt. Så mye inntrykk. Prøver å slippe meg selv ut av min egen personlige boble som jeg har vært inni i mange år nå. Det er vanskelig, og jeg hopper litt inn og ut. Dvs at jeg bruker litt nye og litt gamle mestringsstrategier. Jeg tror det er mye uvaner og gamle mønstre ut og går. Hvis jeg skal passe inn i den friske verdenen, må jeg tilpasse meg. Dvs at jeg må gi slipp. selv om det gjør vondt, så må jeg gi slipp.

11 år, spiseforstyrret og fanget

Jeg var 11 år da jeg ble fanget, og endte opp i min egen boble der sykdommens hviskede ordre og budskap, ble mine sannheter. Det å ni år senere skulle forandre på disse sannhetene er utrolig vanskelig. De er innbygd i meg. De er blitt mine. Jeg har mine forsvarsmekanismer som stanser alle som vil hjelpe meg i å komme inn, slik at de kan veilede meg ut av dette helvetet. Det er dessverre slik at det er bare jeg som kan gå ut av det, selv om jeg har all verdens støtte(noe jeg heldigvis har). Det er tøft å måtte gi slipp, men jeg må velge. Det er sykt eller friskt. Jeg har valgt, jeg har valgt livet, men det syke holder meg igjen med torner og gjennsøker meg hele tiden. Jeg hører skrikene fra spiseforstyrrelsen, Jeg hører stemmene som ber meg om å flykte fra alt. Jeg hører løgnene hviskes når jeg ser meg i speilet. Så tar jeg på meg masken og lever videre, mens jeg kjenner de indre sårene verker og gnager hull i hjertet mitt.

12 år, like fanget, herjet ihjel av en djevel

Jeg strever meg mellom sykdommen og friskheten. Uansett vet jeg hva jeg vil, men det er så vanskelig når jeg har mine sannheter som sykdommen har klistret på hjernen min, og alle rundt meg forteller meg noe annet. Det handler om å forankre de friske faktorene, men likevel brøler sykdommen. Det som oftest dukker opp er "du er IKKE god nok!" og "du er ikke verdig!". Tenk å gå å føle seg slik hele tiden. Uansett situasjon føler jeg at jeg ikke er verdigfull eller ikke fortjener noe. Det kan være i forhold til hva som helst. Alt fra om jeg fortjener at noen hilser på meg til om jeg fortjener å sove om natten. Jeg lever og har levd i en veldig syk verden som er et helvete å komme seg ut av. Nettopp pga disse sannhetene som sykdommen i mange år har servert meg. Det har vært og er som å ha en djevel på skuldrene sine til enhver tid. Jeg får aldri fred. 

Jeg har brukt mange mestringsstrategier for å prøve å flykte fra følelsene som herjer og for å lindre mine indre sår. Alle er syke. Nå gjelder det å finne nye mestringsstrategier for å overleve. Skrikene og ordrene og de falske sannhetene vil alltid være der med meg, men jeg kan finne nye sannheter som jeg kan velge å tro på. Jeg må finne meg selv på nytt. Jeg har mistet meg selv helt disse årene jeg har vært syk. Når det syke tar så stor plass, er det lite av personligheten som blir igjen. Noen ganger synes jeg det er rart at mine foreldre har holdt håpet oppe på at jeg skulle komme tilbake, når jeg har vært på "borte" over så lang tid. 

før innleggelse på Levanger mars 2011

Jeg har vært så fanget i så mange år. Noen ganger har det ikke vært noe håp. Det gjør noe med mennesker når man mister håp og tro på livet selv. Man mister evnen til å stå på, stå for sine holdninger og meninger og troen på seg selv. Når det foregår over mange år er det veldig uheldig. Da får man ikke viljestyrken man trenger til å bli frisk. Man må selv jobbe for å finne styrke og motivasjon til å kjempe seg gjennom helvetet.

I skrivende stund sitter jeg i en sofa hjemme hos meg. Jeg prøver så godt jeg kan å tilpasse meg en frisk hverdag, samtidig som jeg har denne forferdelige sykdommen som jeg må hanskes med hele tiden. Det er slitsomt. Det er en evig eksponering. Det gode med eksponering er at det heldigvis blir lettere etterhvert. Så da får jeg tenke på det. Det vil bli verdt det. Jeg må bare holde meg til strenge rammer og regler jeg har satt for meg selv for å holde meg selv i sjakk fra sykdommen. Det er nok veldig viktig. struktur og normalitet er viktig nå. så jeg krysser fingrer og tær, og kjemper videre her hjemme i håp om å vinne kampen. Hver dag er en kamp, men jeg må ikke glemme å leve. 

sommeren før jeg ble syk. Frisk og glad jente

tro, håp og kjærlighet

~Frida~