alene- dypt alene

Nå er det på tide å skrive noen ord igjen. Jeg vet ikke om jeg har så mye godt å komme med denne gang heller dessverre. Mye har skjedd siden sist jeg skrev. Jeg er så langt nede som det går ann å komme nå. Verden min og drømmene mine har rast sammen. Jeg er knust i tusen biter, hjertet verker og jeg er sønderknust. Jeg kjenner at den kraften jeg en gang hadde, har dødd ut, og jeg dør med den.
Jeg er så sint, så jævlig forbanna og arg. Jeg kjenner sorg og håpløshet. Men likevel er den eneste jeg kan skylde på, meg selv. Jeg har tatt så mange feil valg den siste tiden, ja, de siste årene. Jeg har valgt sykdommens verden overfor den virkelige. Jeg har lystret sykdommens løgner istede for å høre på de rundt meg som var glade i meg. Jeg gjorde stikk motsatt av alt jeg ble annbefalt. Jeg saboterte fordi jeg var redd for følelsene. Jeg gav opp dag etter dag,time etter time, og gav av meg selv til sykdommen.
Jeg har latt sykdommen ødelagt alt for meg. Absolutt alt. Jeg har latt sykdommen ta ifra meg alt. Jeg er nå alene. Jeg lot kjæresten min gli bort fra meg. Jeg valgte sykdommen overfor han. Jeg valgte å la sykdommen fylle hjerte mitt, slik at jeg ikke klarte å se han slik han trengte.
Jeg valgte feil, fordi jeg følte meg fanget i min verden, og nå er det for sent. Jeg er alene. Den store drømmen er knust i tusen biter. Drømmen som betydde alt for meg og min fremtid. Hva har jeg nå?
Men hvem klandrer jeg? Meg selv, alene å ene. Jeg gjorde valgene, jeg tok avgjørelsene. hjerte brist og knust.

I de siste dagene har jeg vært på østmarka. Jeg har ligget reimet fast i en seng 24/7 og hatt noen til å passe på meg hele tiden. Grunnen er valgene jeg har tatt. Jeg mistet nesten livet, og nå har jeg mistet alt jeg har i livet mitt. Mens jeg ligger der tenker jeg på alt jeg og Lars opplevde sammen. varme sommerdager og bading. all hjertens musikk vi har sunget sammen. alle latterkuler, alle fester, alle øyeblikk, alle gode samtaler. Det er så mye. Lars er verdens sterkeste. Jeg beundrer han virkelig. og jeg ville nok også måtte ta det valget han tok. Han gjorde det for å redde seg selv. Jeg og sykdommen min holdt på å dra han ned, og jeg er glad han er fri fra det. Det har vært fire tøffe år hvor han har stått i tykt og tynt, og holdt fast i en drøm vi har hatt sammen. ingen kan leve på drømmer har jeg innsett de siste dagene. Et menneske er avhengig av å oppleve og realisere. Det fikk han aldri muligheten til. Sykdommen sto i veien. Han fikk aldri jenta si. Uansett hvor hardt han prøvde å knuse isveggene mellom meg og sykdommen. Han fikk meg aldri. Og det er jeg så lei meg for. Jeg håper han ser på alle de positive tingene vi opplevde og ikke alle mørke veiene sykdommen førte oss.
Jeg håper han husker latteren min, og ikke gråten min. Jeg håper han husker Frida og ikke sykdommen.

Jeg gråter sårt. Fordi jeg er så sint. At jeg ikke så dette før nå. Nå er det for sent. Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg må reise meg opp og prøve livet igjen. Men sannheten er at jeg vet ikke om jeg har tro på at jeg klarer å reise meg. JEg er helt alene. Jeg har visstnok familien min, men også der er det problemer. Jeg vil ikke skrive om det her, fordi jeg har bare meg selv å skylde på. Det er min skyld at det er slik.

Forbanna sykdom. JEG ER SÅ UTROLIG INDERLIG SINT PÅ DEN! den har klart å frarøve meg alt. Jeg var elleve år når jeg ble syk, og nå er jeg snart 21 år. Ti jævla år har den herjet og klosset til livet mitt. Den har overtatt hver cm av kroppen min, den har tatt i fra meg alt. Til å med min allerste kjære.
Hva skjer nå da?
Jeg har vært syk i ti år, og den har aldri gitt opp. visstnok har ikke folk rundt meg gitt meg opp heller, og det er jeg takknemlig for. Jeg har vært gjennom veldig mye de siste ti årene, og det er rart jeg fortsatt lever. Det er vel en mening med at jeg fortsatt lever. Men meningen klarer jeg ikke å se nå. Alt er svart. Jeg ser ingen lys. Jeg føler meg død. Jeg bare eksisterer hele veien. Veien jeg går på er full av torner. Jeg ser ingen lys på veien min. Jeg føler meg alene i denne store verden. Likevel er jeg i min egen boble sammen med sykdommen. Jeg kjenner at jeg prøver å ta et valg. Vil jeg leve eller vil jeg dø? Valget må taes nå. Jeg må bestemme meg nå, og jeg må tenke meg nøye om, fordi dette er det eneste livet jeg har. Selv om hjertet mitt er knust nå, er det nå jeg må ta et valg. Frida vil frem, og hun vil bli sykepleier og stifte familie, og leve drømmen min. Sykdommen prøver alt den kan å overbevise meg om at det finnes bare en vei for meg nå. Den veien er den jeg har kjempet mot i ti år nå. jeg har stått med en fot i graven i ti år, og nå er det torner på begge sider av veien. Det er et stup, som jeg har fallt i og jeg kommer meg ikke opp. Hvem kan hjelpe meg opp? Jeg roper etter hender som kan hjelpe meg opp fra dette helvetet, men jeg finner ikke lyset til å klatre meg opp.
Jeg er alene. Min største frykt var å bli alene. Nå har jammen sykdommen klart det. Jeg er alene.
Mange vil kanskje si at dette er bare en tung tid for meg. Men det er ikke slik. Tiden er ikke tung, den er uutholdelig. Den er fryktelig. Den er forferdelig. Jeg holder ikke ut.
Min djevelske mordersykdom vil ha et helvete. Jeg er syk. Jeg er veldig veldig syk. Tankene mine er ikke klare. Jeg er ikke klar. Jeg er sykdom. Frida er borte. Frida er bare sykdom. All livsgnist er sugd ut av meg som en tørr svamp. Det er ingenting igjen.

Jeg prøver å rope meg tilbake. Jeg vil ha tilbake livsgnisten. jeg vil leve. Jeg prøver å si til meg selv at jeg må ta en dag av gangen nå, for mer enn det klarer jeg ikke. Jeg må tenke nøye gjennom konsekvensene av det jeg gjør. livet venter på meg, vil jeg møte det?
Vil jeg ha livet jeg ønsker så sterkt? dette er bare ord, fra en forvirret og forundelig tilstand. Jeg er forvirret og redd. Jeg er alene. tårene triller. Jeg er alene
~Frida~