noen tanker

Verden er et vanskelig sted å være noen ganger, men heldigvis er det et godt sted også. Noen ganger klarer jeg å fokusere på det gode som finnes i verdenen her, mens andre ganger er det mer negative ting som styrer meg og tankene mine. Det er tøffe dager, men likevel føler jeg på et vis at ting går fremover. selv om det går et skritt frem og to tilbake noen ganger, så er jeg og de som jobber her enige om at jeg faktisk har kommet meg noen skritt videre. hos meg handler det mye om valg akkurat nå. Når det oppstår situasjoner hvor jeg tidligere ville mestret det med destuktive handlinger, er jeg nå kommet dit at jeg faktisk klarer å komme tilbake til meg selv når jeg blir fjern, og stoppe opp og tenke over utfordringen jeg står overfor. Jeg har mange muligheter, men jeg velger etter mye ambivalens å ta det riktige valget. Jeg velger som regel å stoppe opp, tenke meg om, veie for og mot, for å så velge å ikke lystre sykdommen og utføre det den ber meg om. Det er vanskelig å stå imot. for mange er det kanskje bare tanker som muligens styrer valgene man tar, men hos meg oppleves det som veldig virkelig og ekte, fordi jeg hører sterke sinte og strenge stemmer som gir meg ordrer, trusler, dilemmaer, krig og vanskelige valg. Noen ganger når jeg er sliten hallusinerer jeg også. Jeg opplever å se ting jeg frykter. Det er veldig skremmende, og gjør at jeg selvsagt ikke vil være tilstede der og da. stemmene begynner når jeg åpner øynene om morgenen. Da forteller dem meg hvor ufyselig og svak jeg er som i det hele tatt våger å våkne, jeg kan jo bare prøve meg på å stå opp. da blir det helvete. så fortsetter det når jeg skal stelle meg. Da får jeg høre hvor stygg, feit og uverdig jeg er. Jeg ser alle feilene ved meg selv som stemmene forteller meg. Jeg blir styggere og styggere for hvert minutt jeg ser meg i speilet. og slik fortsetter det.... helt til kvelden... da er jeg så sliten av å ha stått imot alle lyster og stemmer hele dagen, og har jeg et svakt øyeblikk, er det ikke mye som skal til før jeg gir etter, faller fullstendig inn i sykdommens verden og mister meg selv helt. Da blir jeg vanligvis ekstremt urolig og har angst, og er veldig redd og usikker og opphengt i å finne på et eller annet for å lindre. Da vil jeg flykte... Da vil jeg ikke være tilstede... når følelsene og angsten og stemmene herjer og kriger inni hodet mitt, blir det noen ganger for mye for meg, og jeg får anfall...
anfallene sliter meg ut.. jeg blir utmattet, og det tar flere timer før jeg kommer til meg selv etterpå.

Men nå ser jeg at jeg skriver bare om det negative her... skjerpings! Jeg har jo mesteparten av tiden det bra nå. Jeg klarer endelig å gjøre ting jeg har lyst til. og det beste, jeg klarer å kjenne hva jeg, Frida har lyst til. Så er det så mange fine mennesker rundt meg som jeg har fått så god kontakt med. Det er mye bedre å være her på DPSn enn på østmarka. Folk er mer normale og friskere, og da er det lettere å ha et friskere fokus selv også. Her er folk for å bli friskere slik at de klarer å leve livet sitt så godt som mulig, og det ser jeg. Jeg ser folk som kjemper en kamp. Det er trist å se at så mange skal slite. Jeg møter triste skjebner hver dag, og får høre sterke historier... Vi deler med hverandre... vi er bare mennesker, og vi må hjelpe hverandre slik at vi til slutt finner fasiten på hvordan vi skal leve livet vårt... Vi har alle sterke og svake sider, men det er hva vi fokuserer på som er viktig... hvis vi både hos oss selv og andre fokuserer på våre sterke sider, blir de forsterket, og selvbildet vårt kan bedres.
Jeg prøver å fokusere på å gjøre ting jeg mestrer nå. Jeg mestrer å snakke ut om følelsene mine, jeg mestrer skolearbeidet, jeg mestrer å gå tur igjen, jeg engasjerer meg i ting igjen, og jeg synger HELE TIDEN!! Jeg har til og med mange timer i løpet av en dag hvor jeg smiler og ler. Jeg har til og med latterkramper. mest fordi det er noen ganske underholdende pasienter her med morsomme historier og utsagn. mye komisk som skjer når man er på en DPS. Vi har det mye moro for å si det sånn, og det er i slike stunder jeg koser meg vertfall...

Et tema jeg ikke har skrevet så mye om i det siste, er hvordan det går med spiseforstyrrelsen...
Jeg må si jeg sliter veldig med den enda, men på en litt annen måte enn før kanskje. Nå har jeg det slik at jeg spiser normalt et par dager, så spiser jeg ikke på mange dager/uker. De dagene jeg spiser normalt blir jeg rett og slett fysisk dårlig av å spise, og klarer ikke å holde på noe... Det har blitt slik at jeg tåler ingenting før jeg blir uvel og dårlig. utrolig slitsomt å ha det slik...
av flere grunner har jeg nå tenkt å taa grep.. jeg vil absolutt ikke ende opp med å måtte sondefores eller ende på en akuttpost igjen. Jeg har bestemt meg for å gå et skritt videre nå. Så jeg har laget en plan på hvordan jeg skal vende meg på å spise og drikke igjen. begynne med sunn og trygg mat, og sakte la magen få bli vant til næring igjen. Det er det som er den riktige veien å gå nå...Det vet Fridafornuften.
Jeg har lyst å få et normalt forhold til mat, slik at jeg kan gå på resturanter med venner, slik at jeg kan invitere venner på middag og at jeg også kan nyte maten. jeg vil spise is når jeg har lyst på det. Jeg vil spise når jeg er sulten, fordi jeg er sulten, og ingen andre grunner enn det. jeg vil at kroppen min skal bli vant til å få mat, slik at jeg kan føle meg trygg og stole på kroppen min. jeg vil spille på lag med kroppen min, og at den også skal kunne stole på meg. jeg vil at kroppen min skal bli trygg på at jeg skal være snill med den og gi den mat. Det gjelder ikke bare mat, det gjelder jo at jeg er snill med den på mange andre måter også. slutte med den alvorlige selvskadingen, slutte å sulte meg, slutte å trene ukontrollert og vilt, begynne å hvile og lytte til kroppen min.
men det er ganske utfordrende å være venn med kroppen min når jeg føler den jobber imot meg hele tiden. noen bivirkninger kan jeg jo for selv, etter å ha opprettholdt en alvorlig spiseforstyrrelse og skadet meg livstruende i så mange år, mens andre ting kan jeg ikke kontrollere.

jeg føler at dette på mange måter ble et klageinnlegg, men noen ganger må jeg bare få ut ting...
~Frida~