en lykkelig slutt

Sola skinner der ute, sommer kommer, ekorne danser i barnåler, den reduserte russen gjør seg klar til eksamener, familier spiser spagetti og pølse sammen, nydelige babyer kommer til verden. liv kommer og noen liv går...

mitt liv går ikke i den forstand, det er bare at tiden av livet mitt bare går i fra meg... Jeg sitter nok en gang inne på et isolat på Østmarka. Jeg har nettopp hatt samtale med behandler, og han gir meg bare triste nyheter. At reglene må fortsette å være så strenge som de er nå for å ha sikkerheten i fokus med tanke på hvordan tilstanden min er når jeg er dissosiativ(veldig fjern og en ustabil tilstand). Det som er realiteten er at jeg 23 timer i døgnet er "normal" og stabil, mens jeg har ca 1 time hvor jeg er fjern. Da jeg var på A3 var det også slik, men da lå jeg i reimer hele døgnet i 4 1/2 måned. Her på A4 får jeg vertfall gå løs og utenfor huset på området. Men likevel da, så er det en veldig stor overgang med alle disse reglene her inne fra hva jeg er vant til på DPSn. Men jeg vet de prøver å legge til rette for at jeg skal ha det så bra som mulig, samtidig som de tenker veldig mye sikkerhet. Og det er jo en bra ting.
Hvis dere har fulgt litt med på nyheter de siste dagene, ser vi at mange har klart å begå selvmord innenfor akuttpsykiatrien pga ulike feil som har blitt gjort. som oftest fordi de ikke har fått tett nok oppfølging, eller at de har blitt overflyttet og nødvendig informasjon ikke har blitt gitt. eller at det rett og slett har blitt gjort feil behandling. Det er vanskelig å skjønne at mange må dø på denne måten. Det er jo ofte ikke et reelt ønske om å dø det handler om. Jeg tror at de ønsker å leve, men livet blir av og til så vanskelig at man ikke ser noe håp eller annen løsning. De er veldig syke, men samtiidig tror jeg den friske delen av dem ønsker å leve livet sitt... De får det bare ikke til, og i akutte faser trenger de jo hjelp til å rett og slett overleve. I slike situasjoner er det ikke rom for noe prøve-feile-metode... da skal liv reddes, så kan man ta alt det andre senere...
Slik er det til meg også nå... Jeg har absolutt ikke noe oppriktig ønske om å dø. tvert imot, jeg vil absolutt leve livet mitt. Jeg vil ha et friskt liv. Men jeg skal innrømme at jeg har hatt det så tungt og vondt at jeg ikke har sett noen annen løsning enn å ende mitt liv, og jeg har prøvd. Men jeg har alltid blitt fanget opp, heldigvis. Det er jeg veldig takknemlig for i dag.

Det jeg synes er vanskelig, er å være vitne til min egen krig, uten å ha muligheten til å gjøre noe noen ganger. Det som kalles dissosiasjon... Jeg har heldigvis kommet over den fasen nå, men jeg hadde jo en periode på et år hvor jeg skadet meg så alvorlig mens jeg dissosierte at jeg måtte opperere magen 42 ganger... Det er et under at jeg overlevde alt sier kirurgene. De sier til meg at jeg både er et vandrende mirakel og har en mercedes-kropp...Det tror jeg også, men fra nå av skal jeg være snill mot kroppen min og ta vare på den. Det er jo den jeg skal ha resten av livet... Jeg gleder meg til å forme den som jeg vil også. Snart får jeg kanskje begynne å trene igjen, og da vil jeg ha muskler og være normalvektig samtidig... Nå har jeg ikke trent på 1 år pga de alvorlige mageskadene... Men nå er det to måneder siden det har skjedd noe alvorlig, og da er det kanskje greit å trene forsiktig snart...
Jeg vil ha en normal kropp som klarer å gjøre alt jeg ønsker å gjøre i livet. Det er ikke snakk om å gå tilbake til å være anorektisk vertfall... Jeg har fått erfart at det å ha en normalvektig kropp er gull verdt både fysisk og psykisk. Man klarer mer og er sterkere mentalt. Det er også et valg jeg har tatt. Det å ha en frisk kropp. Og det innebærer mange ting. både spise nok og riktig, trene regelmessig, ta vare på kroppen og pleie den, og være snill med den. Jeg tror nok at hvis man gjør det, blir den psykiske helsen bedre også.
hvis man vil bli frisk fra spiseforstyrrelsen må man gi slipp på den anorektiske kroppen. Fordi med den anorektiske kroppen henger det med anorektiske tanker, tvangstanker, vrangforestillinger og syke tanker... Så man kan ikke få begge deler. Det går ikke ann å få et helt friskt liv med en anorektisk kropp. Det å bli frisk handler også om å gå veien med å gå opp i vekt, til friskvekt... Det er ofte det som er det vanskeligste hos mange spiseforstyrrede. Mange føler seg uvel og utilpass i en normalvektig kropp. I mitt tilfelle handler det om at jeg ikke føler meg fra nok og at jeg føler meg skitten... Men det vet jeg nå ikke handler om kroppen min, det handler om følelsene mine, og det er to forskjellige ting... Men det tok ti år å forstå dette. Nå har jeg forstått det, og nå handler det om å akseptere det og integrere det i meg selv. Kroppen får lov å ha en BMI på 20-21. Det er ikke farlig slik som følelsene mine forteller meg. Det er en av mange av sykdommens løgner... Jeg trodde jeg skulle bli lykkeligere for hver kilo jeg gikk ned, men jeg ble aldri lykkelig for jeg ble aldri tynn nok. Til slutt visner kroppen og hjertet slutter å slå. kroppen klarer å kjempe mot sykdommen lenge, men så lenge du fortsetter å svikte kroppen, vil den en dag også svikte deg. Dette er en kamp mange står i over flere år, og de tar ikke til fornuft fordi hjernen ikke fungerer pga undervekten. I mitt tilfelle måtte jeg tvangsfores fra BMI 9-10 til BMI 17 før jeg klarte å samarbeide om ernæring. Hos meg handlet det om å unngå angsten som kom av at jeg følte meg skitten når jeg hadde mat eller drikke i kroppen. Da næringen ble tvingt inn i kroppen min måtte jeg finne andre måter å ventilere ut følelsene mine på. tvangstanker og tvangsritualer ble løsningen. Hvis jeg gjennomførte ritualene mine ble jeg ren, og ble kvitt skittenhetsfølelsen. Jeg kunne trene hele døgnet, mellom alle måltider og hele natten. Så vekta gikk ikke opp. Behandlingen min gikk ut på at vekta skulle opp 700g i uka, og hvis vektoppgangen ikke kom, ble sondematmengden økt med en gang. Vi holdt på i flere måneder før jeg begynte å skjønne at jeg måtte slutte å kompansere næringsinntaket med treningen og oppkast. Vi var til slutt opp i nesten 4000 kcal pr døgn.
Jeg ble helt utslitt og utmattet og forferdelig deprimert under denne perioden. Sykdommen styrte kroppen min og jeg var bare en autopilot som kjørte fullt tempo hele døgnet. Vekta gikk ikke opp.
Jeg skrev mye om min fortvilese over hva jeg skulle gjøre her på bloggen under den tiden. Hjernen fungerte ikke, fornuften var borte og kraftig forstyrret, helt til jeg fikk beskjed om at hvis jeg ikke sluttet å kaste opp og trene kom hjertet mitt til å stoppe snart, pga all belastningen og at kaliumverdiene var så alt for lave pga alt oppkastet... Så fikk jeg ikke lov til det lenger, og jeg fikk fastvakt hele døgnet. Da måtte jeg finne en ny ventil, som da ble selvskading. Jeg måtte straffe meg selv for at kroppen min ble "skitten" igjen(vekta gikk opp). På det stadiet var kropp og følelser ett, mat og følelser var ett, og selvskading og følelser var ett... Hvor var Frida? Alt som var igjen av Frida var bare en utmattet underernært kropp. Jeg husker hvor deprimert jeg var. Jeg gråt hele tiden. Det å bli reimet fast mens jeg ble tilført næring gjennom en sonde, ble for meg det samme som å bli utsatt for overgrep igjen. Dag etter dag over flere år...

Men jeg måtte ta et valg. Jeg måtte forstå at maten ikke handlet om det samme som jeg opplevde da jeg var 11 år gammel... Jeg måtte lære meg å skille mellom de to tingene. Derfor begynte jeg å fokusere på hva mat egentlig var. Jeg måtte lære meg å spise på nytt og skjønne hvorfor jeg måtte spise. Maten var medisinen min. Den beste medisinen min mot sykdommen. Jeg sa til meg selv at jeg fortjente maten og at den var bra for kroppen min. Hvis jeg spiste ble kroppen min glad, og når jeg ble vant til det, kom jeg også til å bli glad. Men det var vanskelig. Det å på egen hånd helt selv tilføre kroppen min selv mat, var for meg tortur. Det kostet meg blod, svette og tårer bokstavlig talt. Jeg gjorde meg selv skitten, og da måtte jeg straffe meg for det også. Skitten, Skyld, Skam... Den Alvorlige selvskadingen begynte. Men denne gangen i en tilstand ute av kontroll. I en tilstand hvor hendene mine ble styrt av noe "annet", hvor jeg ikke hadde noen mulighet til å stoppe. Derfor skadet jeg meg nesten til døde mange ganger. Det er utrolig at det gikk bra alle gangene, siden jeg var så nære ved å dø så mange ganger. Indre blødinger for det meste, så jeg måtte oppereres, som sagt skjedde dette 42 ganger. Det er kanskje feil av meg å skrive dette og være så åpen om faktisk hva som foregikk, men jeg tenker at det er en sammenheng i det hele. Det at jeg skader meg så alvorlig, handlet om noe som skjedde med meg da jeg var yngre, som den dag i dag jager meg psykisk som jeg gjør til noe fysisk.
Men så må jeg si da, at jeg har blitt bedre. Fordi jeg møtte mennesker som tok imot meg med åpne armer og behandlet meg som Frida. De tok sykdommen på alvor og gjorde tiltak som skulle gjøre at jeg var trygg... Etter hvert klarte jeg å stole på disse menneskene, og deretter klarte jeg å høre på deres stemmer istede for sykdomsstemmene. Jeg stolte på dem, og de nådde inn til Frida. Helt til  jeg gradvis ble sterkere og klarte å ta kontroll. Jeg kan si i dag at jeg prøver alt jeg kan å unngå disse alvorlige selvskadingsepisodene, og jeg samarbeider om å redde mitt eget liv. Jeg kjemper for livet mot en djevelsk sykdom, fordi jeg vil så inderlig bare være Frida. Frida som er frisk og fri. Frida som er sykepleier og hjelper andre mennesker som har sykdommer som kontrollerer dem. Jeg vil gi en hjelpende hånd til andre syke, slik at de kan blomstre de også... Min bestevenninde kaller meg blomsterpiken. Jeg har visnet og visnet gang på gang, men jeg har alltid blomstret igjen. Jeg tror det er meningen at jeg skal være en blomst som kan spre næring og håp til andre visne blomster slik at de også kan blomstre. Det er ønsket mitt... Den beste medisinen man kan gi til et sykt menneske er håp.
Det å tilføye håp i hjertet til noen kan få noen til å kjempe, og det er nettopp det man trenger for å klare å stå i kampen mot friskhet. Man trenger styrke til å kjempe... Så vi trenger alle støttespillere som gir oss håp... støttespillerne går ikke veien for deg, men de hjelper deg, motiverer deg, gir deg håp og går dermed med deg...

Hvis jeg reflekterer litt over hva sykdommen egentlig er for meg, er han en psykisk morder. Den leder deg på feil vei, i feil retning, mot feil mål.... Det er bare det at det er så vanskelig å se det noen ganger. Fordi man lar seg lure av løgnene, og man etterlever løgntankene som sykdommen serverer. Og når man først har begynt, klarer man ikke å stoppe. Selv om man egentlig ikke ønsker det, er man fanget inni en syk evig runddans av destruktivitet som bringer deg lengre og lengre fra målet. Noen ganger så langt at det er for sent. Noen syke mennesker dør fordi de mister seg selv. Heldigvis er leger, psykologer og sykepleiere mm. så flinke i dag at de noen ganger å nå inn til den friske delen og styrke den delen, holde fast i den og slipper den ikke før den har vokst seg stor og sterk.


Jeg tenker på hvor mye fint som finnes i denne verdenen, så det er så syns at man skal la en sykdom styre livet ditt inn mot et helvete hvor det finnes bare smerte og mørke.... Alle har vel muligheten til å velge livet. Noen bruker bare litt lengre tid på å fine nok styrke til å kjempe seg tilbake til livet... Men jeg vet at det umulige er mulig, bare man tror nok på det. Vil man noe nok, når man målet sitt...

Jeg vet hvilket liv jeg vil ha. Jeg vil være Frida fri og frisk, som er sterk nok til å ta gode valg for meg selv. Jeg vil være Frida som er sjef i eget liv og gjør akkurat det hun vil, som realiserer drømmer, som setter gode tanker og hensikter ut i virkelighet, som hjelper andre mennesker, som blir mamma og mormor og oldemor. Jeg vil sitte igjen som en gammel dame og smile fordi jeg vet innerst inn at jeg har levd livet mitt. Jeg vil vite at da jeg var 21 år klarte jeg å gi slipp på det som i utgangspunktet skulle ha frarøvet meg sjansen til å bli lykkelig gammel. Jeg vil vite at jeg har hatt det fantastisk i livet mitt. Jeg vil vite at livet er en berg og dalbane, men at det er oppturene som skal styrke deg i nedturene. Jeg vil vite at jeg gjorde alt jeg ønsket og gjøre i livet mitt, selv om det var ti år hvor jeg var syk. Jeg vil vite at jeg tok igjen alt det tapte. Jeg vil vite at jeg jobbet i mange år som kreftsykepleier, intensivsykepleier, sykepleier på nyfødt intensiv og derretter ble jordmor og brakte mange nye sjeler til verden. Jeg vil vite at jeg var vitne til fantatsiske ting som skjedde. Jeg vil vite at jeg mestret mye. Jeg vil vite at jeg den dagen jeg sitter der har all verdens grunn til å smile, for da er jeg lykkelig. Da er jeg i sola. Og da kan jeg gå inn i lyset... DA, men ikke nå...


Min historie har en lykkelig slutt....
~Frida~