I min verden eksisterer det kun to følelser. Sinne og glede. Så når noen er redd, bestemt eller usikker osv, tror jeg alltid de er sinte på meg, og jeg takler sinne utrolig dårlig. Da blir jeg livredd og lilleFrida kommer frem. Og i min verden er heller ikke jeg så ofte sint, fordi jeg har lært meg at det ikke er lov. men likevel kommer de andre følelsene frem, men kanskje ikke så tydelig, eller når de først kommer frem er de veldig tydelige. Det er det vi driver med på dpsn. Det at jeg har lov til å være sint når jeg har grunn til det. At jeg har lov til å være trist og gråte, selv om det skjer veldig sjelden. men er jeg først glad da, så er jeg mer eller mindre overlykkelig. Det er bare slik at følelsene mine er så sterke hele tiden, noe som er vanvittig slitsomt til tider. hvertfall når jeg er nede i mørket. men uansett gjelder det å komme seg gjennom disse bølgedalene med følelser uten å flykte. Det hjelper ikke å flykte.
jeg har flyktet i ti år nå, og jeg har ikke blitt bedre. Det er bare at det er et helvete når det står på som verst, og da vil man automatisk flykte fra situasjonen. Hvis man noensinne skal bli flinkere til å takle angsten, så må man faktisk stå i den der og da. Det er medisinen. Det gjør oss sterkere i oss selv til å takle både indre og ytre kriser og utfordringer.
et eksempel er eks det med spiseforstyrrelsen min. før var jeg redd for det å spise mat, selve spisingen. når det først lå i magen var det verste over. Da var det når jeg spiste at angsten sto på som verst. og det beste jeg kunne gjøre der og da for at det skulle bli lettere neste gang var å stå i det, puste godt ned til magen og ikke gi meg. jeg skulle fullføre. Tidligere var det å stoppe å spise mat et problem, og da fikk jeg angst når det plutselig var tomt for mat og alle skapene var tømt. i de situasjonene var jeg stort sett alene og kastet bare opp. Da flyktet jeg fra følelsene mine. jeg spiste og spiste og spydde enda mer. slik holdt jeg på i mange år. Det skjer innimellom nå også. men jeg prøver å heller spise godterier jeg er mer trygg på i små mengder slik at angsten ikke blir alt for høy til at jeg ikke mestrer å beholde det. jeg prøver å tenke at det er Frida som skal kose seg med lørdagssnop, fordi det fortjener hun, og det er nesten alle andre også som sitter foran tven og spiser godteri. man skal unne seg det. noen ganger går det fint, andre ganger ikke. For det jeg sliter mest med nå for tida, er ikke det at jeg ikke klarer å spise eller stoppe å spise, men det er det at det er så inmarri vanskelig å ha mat i magen. jeg føler meg skitten og uren og skammer meg. Da er det stemmen til sykdommen som henger over meg og beskylder meg for å være verdens svakeste menneske som faktisk godtar å være så skitten. eller at om to timer veier jeg ti kg mer enn nå. den kan fortelle meg at rompa eser ut der jeg sitter i sofaen og ikke forbrenner kalorier liksom, og da kjenner jeg det. Det kribler i rompa og lårene, og jeg ser fysisk at jeg eser ut. En helt forferdelig følese. hvis jeg prøver å være fornuftig å deler denne opplevelsen med noen, er det vanskelig for dem å finne noe som hjelper meg, når jeg faktisk opplever det fysisk. men sånn i teorien, vet jeg jo at det er UMULIG... så pigg of ana! her prøver jeg å forholde meg til virkeligheten liksom...
MEN, det som har hjulpet meg er å dele opplevelsene og tankene mine med noen. Da blir de mindre farlige og kanskje ikke så kompliserte. Det er også lettere å sortere tanker og få en oversikt over dem. Jeg bruker ofte å lage tankekart når jeg går å kjenner på en følelse. som regel kommer det veldig mye ut av en enkelt følelse. et helt A3-ark i mitt tilfelle. En annen ting som hjelper meg mye når jeg kjenner angstnivået stiger er å fokusere på smaken på et drops eller en tyggegummi i munnen, farger på ting i rommet eller omgivelsene rundt deg, lyder rundt deg, hold noen i hånda, og det aller viktigste, pust dype åndedrag heeeeelt ned i magen. inn med nesa, og ut gjennom munnen... etterhvert vil oppmerksomheten din være på helt andre ting enn tankene dine. Dette er det vi kaller oppmerksomhetstrening eller mindfullness.
Så har man kanskje kommet dit hen at man faktisk har overvunnet en krig, en kamp et sju-milssprang eller bare over den høye høye dørstokkmila. Det er da det er lov å sette seg ned å klappe seg selv på skuldra, eller at noen andre gjør det for deg, og kjenner på den herlige mestringsfølelsen som man ærlig og oppriktig har fortjent etter en slik kamp. man kjenner kanskje at man har overvunnet noe. og som oftest har de fleste en opplevelse av at det ikke var så ille likevel. men det er bare i noen situasjoner. uansett, så har man bevist for seg selv at det umulige var mulig, og har blitt sterkere på det.
det er når man har opplevd og overlevd motgang at man blir sterk, og lærer seg selv og andre å kjenne. Det er egentlig helt utrolig hvilke krefter som kan hentes frem når det trengs superkrefter. Men i de tøffeste kampene trengs det masse krefter, håp, styrke og tro, og sist men ikke minst samhold i kampen mot mørket. Min familie har vært helt utrolige, og jeg vet at uten dem hadde jeg aldri kommet så langt som jeg har kommet i dag. psykologen min sier at det går ann å tenke seg at jeg er 60-70% frisk nå. og det betyr at jeg er sterkere enn sykdommen. akkurat sterk nok til å være sjef mesteparten av tiden, men noen ganger faller jeg i fellene dens, men jeg reiser meg alltid igjen, uansett. fordi jeg alltid har fått påfyll av tro, håp, drømmer og kjærlighet. Fordi noen alltid har minnet meg på hvem frida er, og hva hun vil med livet sitt. Og når andre har minnet meg på det daglig, så ser jeg det selv også. Jeg lytter til hjertet mitt og utstråler etterhvert mitt høyeste ønske. At drømmene mine skal bli virkelige!
Jeg bare tenker på alle muligheter som finnes der ute, som alle kan bake inn i livet sitt og skape et eget paradis av et liv. Det er nok av muligheter. Det er rene regnbuen ute hver dag, med flere farger og nyanser av muligheter.
.jpeg)
men det er bare hvis man vil ha det. vil du ha det? måtte du bevise at du vil ha det... Alt må kjempes for. livet er ikke enkelt og heller ikke alltid rettferdig, men det finnes alltid løsninger på det meste, slik at man til slutt får noe av det man hele livet har ønsket seg, selv om de faktisk også handler om at vi er ganske bortskjemte her i Verdens rikeste land. Man kan føle seg rik av penger og eiendeler, men følelsen av å være rik av venner, familie, kjærlighet, kunnskap og mestring etc, er mye bedre. Det er slike ting man kan fylle hjertet med, og det gode er at det blir aldri fullt. hjertet får aldri nok. men det gjelder å fylle hjertet med de riktige tingene... selv om man dessverre noen ganger i løpet av livet vil kjenne motgang i form av at en sorg tar stor plass eks. men den forsvinner også, så lager den seg et lite arr i hjertet slik at man kan ta den frem noen ganger, men da har allerede hjertet fyllt seg opp med andre gode ting...
Ta ut hjertet ditt og se på hva du har i hjertet ditt. Hva styrker deg som menneske, og hva gjør deg godt? er det noe der som du vil fjerne eller som du tror er lurt å fjerne? Gi slipp... gi slipp... da gjør du deg selv fri fra det...
 |
| valgets kval! |
kjære vakre mennesker der ute, fyll hjertene deres med glede... det prøver jeg å gjøre, og det gjør livet så mye bedre å leve. det er mye mer latter, smil, gode opplevelser og gleder...
velg livet...
~Frida~
STolt av deg kjære Frida <3
SvarSlett