kropp

kropp.... Det er egentlig en fantastisk ting det. Tenk på hvor utrolig fantastisk det er hvordan kroppen er satt sammen og hvordan den samarbeider for å fungere. Den reparerer, den puster, hjertet slår, den produserer. Den er som en fabrikk, og alt startet med et mikroskopisk egg. et egg som skulle bli akkurat deg. Tenk hvor heldig man egentlig er som ble valgt ut av milioner av egg og fikk gaven livet.
Er ikke egentlig det en stor grunn til å åpne gaven man har gått å bruke den?

Man bruker kroppen sin til å komme seg gjennom livet. Til å oppleve ting, til å mestre ting, til å se, høre og kjenne. Man kan til å med føle. Mange forskjellige følelser. Men dette foregår i hodet, og hodet og kroppen samarbeider også. Man kan kjenne i kroppen en psykisk følelse. ja livet kan være herlig...


men er det egentlig alltid slik? er man egentlig så heldig når man føler at livet bare butter imot hele veien? Man tar som regel det som kommer, og kommer styrket ut av det hele, men likevel, når livet blir sånn over mange år, er det verdt det da? hvilket liv har man da, når man bare lever i mørket?
Man har  også da et liv, fordi man har også da et valg, flere valg faktisk. men først må man ta et valg om å velge livet, og ta rotta må mørket som jager deg. Man har som regel et mål med livet sitt. man har som regel noen ønsker eller drømmer om hvordan man ønsker livet skal være. Men vi er alle avhengige av håp og styrke for å nå drømmene våre....

jeg begynte å snakke litt om kroppen...siden den er så fantastisk, ønsker ikke alle da å beskytte den og være glad i den? ønsker vi ikke alle å være god å pleie den, slik at den er god tilbake og samarbeider med oss resten av livet? ønsker vi ikke å elske kroppen vår slik at vi har det bra?

selvfølgelig, men det er ikke alltid det er slik. Jeg fikk et vanskelig forhold til kroppen min da jeg var bittelita. Min kropp var annerledes enn de andres trodde jeg. Jeg trodde ikke eller følte ikke at min kropp var verd noen ting, og dermed kunne jeg ikke være snill med den. Den var ikke min egen, den var ukjent. Jeg ville at den skulle bli min, så jeg gjorde den min, med hjelp av sykdommen. sammen fant jeg en ny kropp, men den var heller ikke bra nok, og det ble heller ikke jeg som eide kroppen. Jeg bare eksisterte et sted inni den. Det å ha en tynn og mager kropp var det mye trøbbel med, og jeg fikk ikke til å gjøre noen ting, så mestring ble det lite av. Men jeg var vertfall tynn, og det var alt som betydde noe da. Jeg har enda ikke i dag en godt forhold til kroppen min. Den er fortsatt fremmed. Den er full av arr, og det synes jeg er synd. Jeg vil ha tilbake kroppen min som den var.
Blir jeg noengang glad i kroppen min? Det er vanskelig å si, men jeg håper det, virkelig.
Det å gå å føle seg skitten og uren hele livet blir vanskelig. Jeg vet jo at det handler om følelsene mine og ikke kroppen min, men det henger jo sammen det også.
jeg ønsker mer enn noe annet å finne en vekt jeg kan trives på, som samtidig ikke er farlig for meg...
balansegangen der er skummel for spiseforstyrrede.men det går ann...
Samtidig har jeg fått mange plager etter mange år med selvskading og spiseforstyrrelser. Det er ikke noe gøy å være beinskjør og skikkelig dårlig form i en alder av 21 år + mange andre plager som jeg ikke trenger å brette ut om her...

Jeg skrev litt tidligere at det er viktig å være snill med kroppen sin og ikke svikte den, for da vil den til slutt, en dag svikte deg også. Jeg husker jeg skrev et innlegg den gangen jeg hadde leversvikt. Jeg skriver at jeg skulle gjort hva som helst for å få en sjanse til, fordi da skulle jeg dø. Jeg skulle på transplantasjonslista, og der og da visste jeg at jeg kom til å dø før jeg noengang fikk ny lever. Men så fikk jeg en ny sjanse...

hvor ble det av viljen til å kjempe, og hva gjorde jeg med sjansen min?
~Frida~