second opinion-intervjuet 13.mai

I natt sov jeg null, nada, nix... jeg var så spent, redd, nervøs... hadde rett og slett angst... så kom et anfall, eller flere.... så sovnet jeg litt, så våknet jeg og var skrubbsulten. Veldig lurt av meg å begynne å spise mat midt på natta mens jeg hadde angst liksom. Det er som å tenne på bomben liksom, så jeg fikk enda et anfall etterhvert.

Uansett, alt handlet i bunn og grunn om at jeg var nervøs for dagen i dag. For i dag skulle jeg bli diagnoisert av ekseperter. Alt jeg har slitt med i mange mange år skulle få et navn. For mange ville kanskje det å sette problemene i bås være en bra ting, og det er det jo egentlig. Det er bare at jeg er så fryktelig redd for å bli stemplet som en sykdom eller en diagnose, lidelse, kall det hva du vil... Jeg vil være Frida jeg. Og jeg har vært vant til å bli behandlet som en sykdom. Jeg er ingen sykdom. Jeg har en sykdom. Og jeg avskyr den sterkt for å være mild.


Men denne dagen har faktisk lært meg mye. Jeg har fått frem utrolig mye som er utrolig viktig, men som jeg ikke trodde var viktig. Mye som skjedde når jeg var barn, som jeg ikke trodde var viktig, men som egentlig spiller stor rolle for hvilken diagnose som skrives på papiret. Det var også litt godt å snakke ut om ting jeg ikke har snakket om før, ting jeg kanskje var litt flau over, som er viktig å få frem.
For vi snakket om masse forskjellig. Vi begynte mellom halv ti og ti om morgenen, og holdt på til klokka var tre. Bare lange intervjuer og masse masse vanskelige spørsmål.
Intervjuene var om mange forskjellige emner. Vi snakket veldig mye om min virkelighetsoppfatning og hvordan jeg opplever verden og mitt liv i form av både åndelige ting og min sykdom. Jeg vil ikke legge ut om min virkelighetsoppfatning her. Det kommer jeg nok til å gjøre i boka mi da. Vi snakket om angsten min og hva som utløser angsten og hvilke måter jeg takler den på. Så snakket vi om tvangstankene mine og PNES-anfallene mine(Psycogen-non-epileptic-seacers). Vi snakket om den dissosiative biten og traumene mine. Det var kanskje den vanskeligste biten. Det er jo traumene som gjør at jeg dissosierer, så det var en utfordring å snakke om. Så var det personligheten min da. Den biten var ganske lang. Det er litt vanskelig å huske alt, men jeg kan snakke mer om det senere når rapporten kommer. Det var veldig vanskelig å svare på spørsmålene synes jeg, for enkelte ting skammer jeg meg litt over. måten jeg tenker på om enkelte ting for eksempel, eller forskjellige ting jeg gjør ubevisst eller bevisst.

Da vi var ferdige med alt spurte jeg om legen hadde noen umiddelbare tanker om hvilke diagnoser som står i pannen på meg etter alt jeg hadde lagt ut om, men hun sa at akkurat det ville hun fortelle meg på en annen måte. Om vi skal møtes igjen, om jeg skal til Ullevål en tur vet vi ikke enda, men jeg vil få nærmere beskjed.

Nå er jeg veldig sliten og trett etter en lang dag. Jeg hadde jo egentlig forberedt meg på å bli med tilbake til Orkdal i dag, og at jeg kunne sitte på med psykologen min tilbake, men det måtte jeg vente med, for det var for sent på dagen til å ta et valg om når jeg skulle overflyttes og om jeg skulle overflyttes. så vi får se hva som skjer i morgen. time will show...
jeg er vertfall kjempespent, så det blir nok en søvnløs natt i natt og...håper på bra svar i morgen.

nå er det jammen natt, må sove, skrives i morgen... nattaaaiz
~Frida~