berg og dalbanen - mitt nåværende liv

Jeg forventer ikke at dere skal forstå. Jeg forventer ikke at dere skal skjønne. Dette er komplisert. En del av problematikken min er at det går veldig opp og ned. Med tanke på kommentarene jeg fikk på forrige innlegg, et innlegg hvor jeg kanskje var litt langt ned, fikk meg til å føle meg ille. Samtidig skjønner jeg at det kan være utfordrende både for meg å forklare godt, og for dere å forstå. Dette er komplisert.
Jeg vet at mange sliter, og mange har det mye mye verre og mange flere utfordringer enn meg, så sitter jeg her å skriver om problemene mine. Poenget mitt er at uansett hvem du er, så er akkurat ditt problem eller problemer veldig utfordrende og store og uoverkommelige for akkurat deg, enn det ser ut utenifra for andre. Og det er ingens feil.
Jeg vil bare at dere skal vite at det er vanskelig å sette ord på mine utfordringer slik at dere skal forstå det riktig, og det forventer jeg heller ikke at dere skal gjøre. Jeg skriver ikke denne bloggen for å få medfølelse.

Men det er veldig mange ting i livet mitt som endelig går bra nå. Men samtidig har jeg funnet ut at ingen ting er helt bra, og ingenting er helt dårlig. Vi går gjennom livet som en berg-og-dal-bane, og akkurat det er en bra ting. Tenk hvor kjedelig det hadde vært å eksistert midt på treet. Å aldri kunne få opplevd oppturene etter å ha kjempet seg opp fra nedturene. Da ville det ikke eksistert mestring for eksempel. Da ville vi kanskje ikke satt oss mål i livet. Da ville vi kanskje ikke hatt noe å kjempe mot og for. Vi er født med følelser, men noen sliter med å forholde seg til de. Jeg er en av dem. Det er noe jeg må akseptere. Jeg må akseptere at jeg er syk. Jeg kan ikke sammenlikne meg med andre akkurat nå. Jeg kan sammenlikne meg med meg selv for noen år siden og til i dag. Da vil jeg se at jeg har kommet langt. Da vil jeg se utviklingen. Men likevel må jeg samtidig akseptere at jeg ikke er i mål enda. Livet mitt er ikke slik jeg ønsker enda. Og det er det som gir meg drivkraften. Jeg har konkrete mål om hvordan jeg ønsker å ha det, og målene mine er oppnåelige, så lenge jeg tror på dem, og så lenge jeg kjemper og ikke gir opp.

I mine dårlige øyeblikk har jeg et behov for å uttrykke meg, og det ser jeg at jeg ofte gjør gjennom bloggen. Her leser dere om både de gode og dårlige dagene mine. Kanskje glemmer jeg det viktigste. Kanskje glemmer jeg å skrive om ting jeg har fått til. Kanskje er ikke behovet mitt for å skrive så stort i de periodene ting går bra, så leser dere bare om mine dårlige dager og at alt er helt rævva. Hvis det er slik beklager jeg det, for da må jeg bare få frem helheten her.
Jeg har skikkelige dårlige dager noen ganger, hvor jeg ikke orker å stå opp. Jeg orker ikke å gå ut. Jeg har ikke motivasjon til noen ting. Jeg går i feller og jeg lystrer sykdommen. Jeg faller og faller...
Men så reiser jeg meg. Jeg finner styrke i mitt indre og utenfra og fortsetter å gå på friskveien min.
Jeg har dager hvor jeg finner glede i de minste ting og smiler hele dagen. ekte smil. De dagene er jeg overfylt av energi og koser meg og tenker friske tanker. Jeg mestrer mange ting og føler meg nesten frisk. Da er det vanskelig å akseptere at jeg må være innlåst, og at jeg må ha fotfølge,  og aldri kan være alene. Jeg klarer ikke å skjønne at jeg er syk, for jeg vil ikke at det skal være sannheten. Jeg føler meg jo så bra. Så har jeg dager hvor jeg er nøytral og har det greit. Dager hvor som jeg fyller med ting for å få dagene til å gå, og jeg føler jeg går å venter på at noe spennende skal skje. Jeg er nøytral og flat.

Men uansett om dagen er bra eller dårlig eller nøytral, så kjemper jeg. Jeg må hele tiden tenke på valgene mine og konsekvensene av valgene mine. Jeg må hele tiden holde fast i de friske tankene og ikke la meg lure av sykdommen. Jeg må hele tiden overhøre stemmene i hodet å være sjef. Jeg må hele tiden være på vakt, for angsten og sykdommen lurer rundt hvert et hjørne. Den er lur og vet mine svakheter. Små ting kan ødelegge et helt år for meg. Og dette må jeg forholde meg til. Jeg må akseptere at det er slik. Samtidig bor friske Frida inni meg og har behov også. Frida som vil være med venner, som vil feste natten lang, som vil være sammen med familien min, som vil hjelpe andre, som vil stå opp hver dag og dra på skolen, som vil spise akkurat det hun har lyst på, som bare vil leve... Det også må jeg akseptere at jeg ikke kan gjøre. Fordi uansett om jeg har en bra eller dårlig dag, så er jeg innlåst på en akuttpost akkurat nå. Jeg har hatt fastvakt et år nå, og har strenge retningslinjer. Jeg må forholde meg til regler som for dere ville hørtes helt galskap ut, og hvertfall unaturlig. Men jeg aksepterer det. hver dag må jeg bestemme meg for å gjøre det, fordi det er bare sånn det er. Og alt jeg kan gjøre er å fortsette å kjempe og ta gode valg, selv om jeg ikke vil, eller orker, eller ønsker, eller gidder, eller klarer. Jeg må gjøre ting for å opprettholde den fine utviklingen jeg har hatt det siste halve året. Så får jeg bare tåle å ligge å tenke på at dagene mine går mens jeg ligger eller sitter å tenker på alt det andre jeg kunne gjort. Jeg tenker på hvem jeg kunne vært. For jeg er ikke den beste versonen av meg selv. Men jeg prøver å bare være Frida, og tenke at det er nok. Jeg tenker at jeg nå gjør mitt aller beste. Selv om perfeksjonisten i meg forteller meg at jeg suger, er udugelig, uverdig og ubrukelig. Samtidig må jeg si det motsatte til meg selv. Det er jo ikke så vanskelig. Det som er vanskelig, er å tro på det som virkelig er sant, når du er vant til å lytte til de negative tingene som stemmene forteller meg.

Det beste jeg kan gjøre er å gripe fast i håpet. For håp er det fullt av rundt meg, og det er kun jeg som bestemmer om jeg vil slippe det inn eller ikke. Dette går også opp og ned. En dag er jeg svært håpefull og fornøyt, mens neste dag har jeg gjort en feil, eller at det har skjedd noe som har påvirket meg, og dermed er jeg i bunn. Men så tvinger jeg meg selv til å lete etter lysglimt, og selv de minste antydninger til lys kan bli som en sol å lyse opp dagen min igjen. Og dette vet jeg. Jeg vet at når jeg ligger i grøfta og ikke kommer meg opp, så vet jeg at jeg på en eller annen måte klarer å stable meg på beina å komme meg opp på veien igjen, heldigvis. Det vet jeg, jeg vet at jeg alltid reiser meg igjen. og jeg vet også at jeg balanserer på line med døden under meg. For det er en grunn til at jeg har det høye sikkerhetsnettet rundt meg. Kroppen min har gått gjennom så mye, og vært så nære så utallige mange ganger, så akkurat nå er linen ekstra tykk for at jeg ikke skal falle i døden. For det ønsker jeg ikke. Jeg ønsker at linen jeg går på skal gjøre meg så vant at jeg kan bli den sterkeste linedanser, og bli trygg og frisk, slik at jeg kan fortsette på linen helt til dens ende.

Så jeg holder fast i meg selv, jeg holder fast i håpet, og jeg holder fast i troen på at jeg skal klare dette. for livet er en berg- og- dalbane.. skikkelig spennende og skummel, fyllt av masse følelser. både gode og dårlige...
~Frida~