jeg er Frida!

Det er rart å være Frida nå om dagen. Fra å bo innesperret i en boble/psykiatrisk akkuttavdeling til å bli kastet inn i virkeligheten og den friske verdenen er veldig forvirrende på mange måter. Det har ikke helt gått opp for meg at jeg er hjemme og skal fortsette å være hjemme. Det er så utrolig rart å tenke på.
Samtidig er det utrolig godt å være hjemme. Jeg kjenner at jeg suger til meg alt som er friskt og vanlig. bare det å gå på butikken og treffe folk og si hei gir meg en herlig følelse. Bare det å hente posten er rart. Det å stå opp i eget hjem, ordne seg for en ny dag uten å vite hva den bringer er herlig. Jeg føler meg litt fri. Dagen i dag har vært utrolig vanskelig. Jeg sliter enormt med å bryte tvangstanker rundt mat og drikke, jeg sliter med å få i meg det rett og slett. Jeg har ikke spist annet enn tyggis på en uke nå, og det gjør noe med alle som er glad i meg. De vil jo hjelpe meg, men jeg klarer liksom ikke å bryte gjennom å ta imot hjelp. Jeg klarer ikke å bryte tvangstankene og stå i angsten. Jeg tørr ikke å satse enda, og det provoserer og bekymrer de rundt meg. Det er vanskelig for dem å se anoreksien slite og rive så sterkt i meg og ikke kan gjøre noe med det. Det er mange konflikter og diskusjoner for å si det sånn.

Oppi alt dette styret har jeg vertfall et mål. Jeg skal bli frisk. Jeg skal leve. Det er en lang vei å gå for å komme dit. Tanken på alt jeg må gjennom får meg til å ville gi opp med en gang.
Alle rundt meg sier til meg "du prøver ikke en gang". Sannheten er at jeg prøver. Jeg prøver å holde ut alle destruktive tanker, Jeg prøver å takle alle kriger og kamper inni meg på friske måter, jeg prøver å være ærlig og snakke om følelsene og tankene mine, men det er vanskelig når folk rundt meg er så oppgitte over at jeg ikke spiser.
Som sagt, målet mitt er ikke å bli tvangsinnlagt igjen og havne tilbake til der jeg var, og jeg vet at jeg balanserer på knivblad nå. Jeg og alle rundt meg vet hvor lett jeg kan falle tilbake. Men med hånden på hjertet er det faktisk ikke det som er målet mitt nå. Målet mitt er å bli frisk. På veien dit må jeg ha delmål. Jeg må peile ut en vei som jeg kan klare å gå på. Jeg må ikke la meg lure av anoreksien. Jeg må unngå å falle tilbake til destruktive løsninger. Jeg må være sterk. Alle tror det er bare å gjøre det. gjør handlingen. spis mat! Men for meg er det utrolig vanskelig akkurat nå. Jeg har så utrolig mange tvangstanker og rutiner og en veldig sterk angst rundt det å spise mat. Dette høres galskap ut, og jeg vet det er det. Men all galskapen og tvangshandlingene er inngrodd i meg etter 7 år i en spiseforstyrret boble og fra barndommen min. Det er så utrolig mye jeg må jobbe med. Det å jobbe seg ut av dette er målet mitt, men da må jeg finne min måte å gjøre det på. Jeg har innsett at jeg må akseptere tvangstankene og at anoreksien er så sterk, og samtidig finne ut hvordan jeg kan finne min vei ut av dette. Det er vanskelig for alle å tro på meg, fordi alt høres så anorektisk ut og det vet jeg.
Men målet mitt er å en dag bli frisk, og da må jeg gjøre det på en måte som føles riktig for meg.
Jeg må finne min vei ut av dette. Derfor har jeg lagt en plan som tilfredstiller anoreksien og tvangshandlingene til en viss grad, en plan hvor jeg må være knallhard og holde meg på riktig side, en plan hvor jeg må holde fokus og ikke falle, en plan hvor jeg må balansere på knivblader.
planen er å holde meg på riktig side av 40-tallet, holde meg stabil der med en kostliste som jeg kan klare å holde. Så må jeg finne den manglende motivasjonen jeg trenger for videre behandling. Den motivasjonen jeg trenger er blandt annet å bli så drittlei av spiseforstyrrelsen at jeg igjen ber på mine knær om hjelp til å få endring, få friskt innputt og motivasjon og friskt mot til å kjempe, bli mer frida og finne ut at jeg vil ha et friskere liv som ikke inkluderer spiseforstyrrelsen osv. Jeg tror det vil ta tid, og jeg tror det vil bli vanskelig, men målet mitt er å en dag bli frisk og da må jeg bare gjøre det jeg føler er riktig for meg, være sterk og ikke la meg lure av anoreksien og finne de verktøyene jeg trenger for å kjempe meg gjennom en behandling. Det er planen min. Jeg har gjort en avtale med Lars og meg selv at jeg ikke skal under 40 kg. Det løftet skal jeg klare å holde. Ikke bare for de rundt meg, men for meg selv også. For første gang i livet mitt, gjør jeg dette for meg selv, og det føles riktig.
Det kommer til å bli vondt og vanskelig, men jeg skal klare det fordi jeg vil bli frisk.

Den første dagen jeg var hjemme turte jeg ikke engang å gå ut av huset, den andre dagen klarte jeg å gå på butikken. I dag har jeg lett gått på butikken og snakket med folk, jeg har snakket åpent og ærlig med de rundt meg. Jeg har vært til søsteren min på filmkveld. Jeg har vært på fest og møtt masse folk og snakket med mange. For to dager siden var dette helt utenkelig for meg å gjøre. Det viser hvor fort det er å komme seg inn i friske rutiner og den friske verdenen igjen, fordi med hånden på hjertet kan jeg si at jeg i kveld har vært Frida igjen. Det føles herlig. Jeg har fått massevis med friskt innputt og motivasjon til å velge livet i kveld. Det er så herlig å bli behandlet som Frida, og ikke en sykdom.
For det er jo det jeg er. Jeg er Frida.
~Frida~