feil vei

Denne dagen har vært en tenkedag digrader. Jeg har tenkt og tenkt, prøvd å gjøre tanker til handlinger, prøvd å vurdere tanken på at jeg faktisk KAN VELGE å prøve å bryte tvangstankene. grunnen til at jeg ikke gjør det er komplisert og så vanskelig at jeg ikke engang skjønner det selv. Jeg føler meg ødelagt fra innsiden og ut, og føler på mange måter at det å bli frisk er umulig. Det er tungt å gå å kjenne på. Det er faktisk så tungt at jeg ikke tørr å begynne. Jeg er så utrolig redd for å kjenne på følelser. Hvorfor er jeg det? Hvorfor er det så skummelt og vanskelig å kjenne på følelser, og hva er det som gjør at jeg ikke tørr å stå i dem? Jeg har vel blitt så vant til å takle følelser gjennom spiseforstyrrelsen og destruktive handlinger og gang på gang overbevist meg selv om at hvis jeg gjør det på den måten eller sånn, så løser det seg jo. Når jeg får slike tanker klarer jeg faktisk å overbevise meg selv så sterk at det faktisk føles riktig. Når jeg tenker på tankene mine og tankegangen min innser jeg hvor syk jeg egentlig er, og at jeg trenger profesjonell hjelp. hjelp innebærer knallhard jobbing og at jeg MÅ kjenne på følelser. Derfor trekker jeg meg hele tiden. Jeg blir aldri klar til å ta opp kampen liksom. Jeg bare utsetter og utsetter. Jeg lar bare anoreksien få stjele dagene mine. Jeg ligger utbrett på en sofa og drikker lightbrus og kaffe hele dagen og velger å kjenne på sultfølelsen, fremfor å brette opp armene og kjempe. Samvittigheten min for at alle jeg er glad i må være vitne til dette, er så utrolig vond og motivasjon i seg selv. Jeg vil klare dette for de rundt meg. Hvorfor kan jeg ikke for en gangs skyld tenke at jeg må gjøre dette for meg selv. det er så utrolig vanskelig siden jeg alltid har gjort ting for andres skyld, alltid passet på at alle andre hadde det bra, alltid sørget for at alle andre hadde det bra. Da hadde jeg det bra. Det er en løgn. Jeg lever på en løgn, og jeg hater det.

det som er skummelt oppi alt dette er at for hver dag jeg gir til anoreksien nå, blir jeg mer og mer svak. Jeg blir mindre rustet til å finne de verktøyene jeg trenger for å klare dette selv. Jeg skulle ønske jeg klarte å skru av hodet mitt, og gjøre de riktige handlingene jeg må gjøre for å bli bedre, men sannheten er at jeg er full av tvangstanker og angst og tørr ikke å gjøre noe som helst. Jeg tørr bare å forholde meg til det trygge. Sannheten er at jeg ikke føler meg trygg. Jeg er livredd og i dyp sorg. Jeg er likegyldig og nesten apatisk, og det skremmer meg. I dag kjente jeg første tegn til at jeg ikke har spist på over en uke. svimmelhet. 1-0 til anoreksien, og jeg hater hva det gjør med meg. Det er trist å si det, men det gir meg en slags rusfølelse. 2-0 til anoreksien. Dette begynner å akselerere feil vei. Nå må jeg virkelig ta tak i meg selv og skjerpe meg. I 7 år har jeg kjempet for livet, jeg har dødd mange ganger, jeg har kjempet for å bli frisk, jeg har gidd opp og reist meg igjen. Det skal jeg jammen meg klare nå også. Jeg har lovt kjære sterke Lars at vi skal dele livet sammen. At vi skal bli fri. Da må jeg sette meg selv fri.
~Frida~