Forvernsamtale på Levanger

Jeg kan vel begynne med å si at jeg har vært på Levanger på forvernsamtale i dag.
En nervøs og avkreftet Frida gikk spent inn på forvernsamtale i frykt for hva hun ville gå ut med friskt i minne etter en time. Det var et langt møte. Jeg fikk delt det jeg ville og var ærlig om alt. Alt vil si alt fra hvordan jeg ligger ann fysisk iforhold til vekt og matinntak, motivasjon, tanker og følelser, forventninger i forhold til behandlingen, tanker i forhold til hvorfor jeg vil prøve på Levanger igjen og tanker generelt. Som sagt, jeg fikk lagt mitt på bordet, og fikk til svar at de tror de kan hjelpe meg. om det er riktig tidspunkt for meg nå, vil vise seg iløpet av prøveuken. Det de var veldig klar på er at hvis jeg ikke er klar for behandling nå, er ikke alt håp ute. Det var egentlig det jeg ville høre også. At det er håp for meg. For jeg føler selv at det ikke er det. De sa at det var vanlig i noen tilfeller, og at det er vanlig at man går noen runder før man blir så klar som man kan bli til å finne verktøy og styrke til å begynnne en behandlingsprosess. Det krever knallhard jobbing hele tiden. Man må være kjempemotivert for jobben. Jeg føler jeg gjør dette for alle rundt meg og at jeg ikke har alle verktøyene jeg trenger, men jeg er veldig villig til å prøve. Kanskje er det bare en liten brikke som mangler for at jeg skal snu tankene mine. kanskje krever det lengre tid. Kanskje finner jeg min brikke på Levanger. Kanskje finner jeg ut at jeg må finne flere brikker ute i livet. Tiden vil vise. Jeg prøver. Livredd er jeg. Men heldigvis vil de gi meg en plan B, hvis ikke plan A går akkurat nå. Uansett vil jeg få hjelp nå, og det er jo både en trygg og utrygg tanke. Endring og forandringer er skummelt, men det må til hvis man vil ha endring. Vil jeg nok nå? Tiden vil vise. Som sagt, jeg prøver.
~Frida~