my truth

Jeg er så forvirret, redd, nervøs og rastløs. Alt går til helvete med mat og vekt her hjemme, så det er en trygg tanke å vite at jeg skal på Levanger på Mandag. Jeg er redd. Livredd. Fra å være innlagt dødssyk på en akkuttpost på østmarka hvor jeg ble fratatt all kontroll og alt ansvar i nesten 7 måneder, til å stå på egne bein og ha alt ansvar selv og ha forventninger og press på deg til å ta riktige valg, ER TØFT!
Det verste er å ta valg. Det er lettere å heller bli liggende på sofaen og følge anoreksistemmens ordre og trusler, enn å gå imot å utsette meg for angst og følelser som jeg er livredd og ikke har noen verktøy til å håndtere. Jeg har angst for dette, og det er derfor det er så vanskelig å GJØRE det motsatte som anoreksien sier, eller bare "gjøre det" som dere sier jeg skal gjøre. Jeg vil gjøre det, jeg vil høre på alle rundt meg som vet bedre enn meg nå, jeg vil leve og det er det jeg vil få hjelp til når jeg kommer på Levanger. Mitt store problem blir å tørre å prøve å stå i det. Det er som å utfordre seg til duell som man vet kommer til å tape gang på gang, helt til man finner ut knepene til utfordreren og lærer seg hvordan man skal kjempe imot. Men da må man tørre å tape gang på gang. Man må tørre å begynne.

Jeg kan jo si litt om hva jeg sliter med også. Jeg opplever anoreksien min i stemmer. stemmene kan være høye og intense og gir ordrer, instrukser og trussler. Det kan være ordrer som at jeg må gjøre ting på en bestemt måte, må gjøre noe i en bestemt rekkefølge, ikke spise, overspise og kaste opp, sulte meg en dag, trene osv. Anorektiske handlinger rett og slett. Det kan også være andre ting som om at hvis noe blir vanskelig og tungt får jeg instrukser om hva som vil hjelpe. Jeg blir overbevist om at dette vil hjelpe og at dette er riktig. Det kan være ting som intox, stikke av og skade meg selv. Jeg har også en tvangstanke om at hvis jeg har fått en instruks, må jeg følge den. Hvis jeg ikke gjør det jeg "får beskjed om" kommer truslene. De kan også være veldig forskjellige. De kommer som oftest i tanker som "hvis du ikke gjør det, skjer det" eller "hvis du ikke gjør det, blir jeg ...." ellr "hvis jeg ikke gjør det, kommer jeg til å føle meg ... og bli ..." alt dette er veldig overbevisende for meg. Det verste er når jeg begynner å se ting. Det er jeg livredd for. Det jeg ser tror jeg er anoreksiskikkelsen.
Jeg skal ikke beskrive hva jeg ser, men det kan være utrolig skremmende. Derfor har jeg angst for å ikke følge ordre, trusler og anorektiske handlinger. Jeg er så livredd for hva som kommer til å skje. Det som har skjedd tidligere hvis jeg har prøvd å kjempe imot er alt fra dissosiasjon, at jeg ser ting, få panikkangst, besvime av angstanfall osv. Det som skjer når jeg dissosierer er at jeg får inn i en slags film i  meg selv hvor jeg ser/gjenopplever vonde minner eller ser ting jeg frykter mest i verden. At noen jeg er glad i dør, at jeg får i meg masse mat og ikke klarer å kaste opp, at jeg eser ut, atjeg blir fratatt all kontroll gjennom forskjellige ting osv. Som dere skjønner er det mange ting som gjør at det er vanskelig for meg å "utføre handlinger" imot sykdommen min. Jeg har rett og slett sykelig angst for å gjøre det på grunn av alle disse tingene.

Det jeg er redd for når jeg kommer til Levanger er enten at jeg skal stenge meg inne og adlyde anoreksiordrene fordi jeg ikke tørr, eller at jeg tørr å utfordre og at jeg skal påvirke de andre pasientene på noen måte. Fordi siden jeg hører stemmer, og hvis jeg går imot stemmene blir de høyere og mer intense. Da kan jeg rope det stemmene sier. Det kan være upassende ting som "JEG ER SKITTEN!", "JEG ER FEIT OG MÅ GÅ NED I VEKT","JEG BLIR SKITTEN AV Å SPISE OG MÅ KASTE OPP FOR Å BLI REN IGJEN". sånne ting kan jo virke litt forstyrrende når andre i samme situasjon sitter å skal spise mat fks.
Det jeg også vet er at hvis jeg IKKE gjør som jeg skal, ikke følger opplegget
 og pasientavtalen(en avtale mellom pasientene om at alle må spise opp
all maten og beholde den) er at jeg også da påvirker de andre pasientene negativt. Så uansett hva jeg gjør, kommer jeg til å påvirke de på en måte, og det er vondt for meg, fordi jeg vil ikke ødelegge eller gjøre det vanskelig for dem på noen måte. Jeg vil ikke være en forstyrrende faktor som bare påvirker dem negativt. Jeg vil klare opplegget og bli en del av en gruppe som jeg forhåpentligvis skal tilbringe mange måneder og en vanskelig tid med.

Det er vanskelig å takke ja til behandlingen, men enda vanskeligere å takke nei. Så jeg har bestemt meg for å prøve. Så vet jeg jo at hvis det ikke går denne gangen, har jeg alltid en ny eller flere nye muligheter senere. Det jeg mener er at jeg må være veldig motivert og klar for endring for å klare å få til dette. Og det er jeg også redd for. At jeg ikke er lei nok og motivert nok til å klare å gå gjennom en så tøff behandlingsprosess enda. Kanskje må jeg føle enda mer på hvor håpløst og forferdelig det er å dele livet mitt og tildels bli styrt av en spiseforstyrrelse. Jeg må føle at jeg vil ha en endring i livet mitt og være villig til å gjøre hva som helst for å få det. Hva som helst vil da bli Levanger. Jeg føler liksom ikke at jeg er der nå, men at jeg gjør dette for alle jeg er glad i. Jeg vil ikke at de skal lide lengre. Jeg vil at de skal ha det bra. Men hvis jeg gjør dette for alle andre blir alt en løgn. Jeg har jo drømmer og planer som JEG vil oppleve, og da må jeg være i en tilstand hvor jeg er villig til å gjøre dette for meg selv, for å finne meg selv uten spiseforstyrrelsen.

grunnen til at jeg vil være så åpen med dere om dette, er fordi jeg vil dere skal forstå litt nærmere om hvordan ting egentlig er for meg og hvordan jeg opplever min spiseforstyrrelse. Det er komplisert og vanskelig. Men deres kommentarer og tilbakemeldinger har hjulpet meg så utrolig mye. Dere har snakket til FRIDA, og det betyr så mye for meg.

en annen ting er at det ikke er tillatt å blogge gjennom oppholdet på Levanger, så da blir det desverre en bloggepause.

takk.
~Frida~