siste innlegg før Levanger

Den røde kofferten er pakket og klar. klokken sju i morgen tidlig starter jeg en lang reise. Det tar to timer å kjøre til Levanger. Først venter en samtale med meg, mamma og behandlerne mine. etter det har alt begynt. Jeg er redd. Jeg er livredd. Redd for å trekke meg i siste liten, Redd for å mislykkes denne gang også, redd for å gi meg over å fortsette å la anoreksien styre meg, redd for å kjenne på nederlag av en følelse av å skuffe alle rundt meg, redd for å ikke klare å mestre, redd for sykdommen. Jeg er livredd. Alle forventer dette av meg, og jeg føler et enormt press. Det ville gjort for vondt å la være å dra dit i morgen. Jeg forventer av meg selv at jeg drar i morgen. Jeg forventer av meg selv at jeg skal få rumpa ut av sofaen, brette opp armene og begynne når jeg kommer til Levanger i morgen. Det er den beste løsningen. Det er den vanskeligste veien å gå, men jeg må uansett gå den for å nå målet mitt. Så hvorfor ikke hive seg midt ut i det store ukjente havet? Det vil være forferdelig, det vil gjøre vondt, jeg vil få panikk, men det er da jeg må ta tak i hendene som vil hjelpe meg. Jeg må tilgi meg selv for alle disse årene, for all smerten min sykdom har medført hos så mange, for meg selv. Jeg fortjener å gi meg selv denne sjansen. Jeg fortjener å gi meg selv en sjanse til å vinne tilbake det livet jeg er så heldig å enda ha fått beholdt. Det er et mirakel at jeg enda sitter her på tross av alt den stakkars kroppen min har vært gjennom de siste sju årene. Jeg har ikke flere sjanser. Kroppen er ikke så sterk at den tåler så mye mer. Jeg vet aldri når det sier stopp. plutselig kan det skje. Jeg vil jo ikke forlate livet. Jeg vil jo ikke dø. Jeg vil leve. Da må jeg velge livet. Da må jeg velge å begynne å leve, overfor å overleve. Det er som å balansere på et rekverk på en høy bro. plutselig kan jeg gli utfor, og da er det for sent. Nå er det hender som strekker seg etter meg for å hjelpe meg til å ta riktig valg for å så vende tilbake til livet. Nå må  jeg passe på at de hendene får et godt tak slik at jeg ikke glir utfor likevel. Det kan når som helst være for sent. Dette dreier seg om livet mitt. Mitt liv.

kofferten er pakket og klar. er jeg klar? Det må bare skje uansett.
Jeg blir uansett tatt vare på nå. Om det blir på Levanger eller om det blir på DPSen. Jeg skal uansett begynne å gjøre grep nå. Det har jeg lovt min kjære og det har jeg lovt meg selv. Selv om anoreksien er uhyrlig sterk nå og jeg er svak, prøver jeg. Jeg kan ikke tillate å falle igjen nå. Jeg balanserer på knivblader. Det er min jobb å ta ansvar å ta vare på meg selv ved å la meg selv få hjelp. Det er ingen fremtid å være i anoreksiens klør. Jeg skal jo bli frisk. Jeg skal jo bli sykepleier og hjelpe andre, Jeg skal jo reise jorda rundt sammen med Lars og drikke nydelig vin i Venezia, Jeg skal jo stifte familie og få barn, Jeg skal jo løpe i en blomstereng fri som fuggelen, Jeg skal jo leve. Jeg har så mange drømmer og planer som jeg vil få frem og ut i lyset. Jeg har så mye jeg vil gi til andre, og ikke minst til mine nærmeste. Jeg har så mye kjærlighet å gi til min kjære, og han har så mye å gi meg. Jeg har et liv. Jeg har valg. Jeg velger å satse, så får jeg be til gudene vet at jeg skal finne styrke til å klare dette. Det vil gjøre vondt, men vondt gjør det uansett. Jeg må tørre å kjenne på smerten. Kjenne på følelsene, utfordre angsten. Jeg må våge å kjempe mot min største frykt. Jeg må prøve, og om jeg ikke klarer det denne gangen, skal jeg ikke gi meg. Jeg må bare kjempe. kjempe for livet.

Jeg vil gjerne benytte annledningen til å takke alle sammen for en utrolig støtte og utrolig mange hjelpende og støttende kommentarer. Dere har virkelig hjulpet meg på så mange måter. Det er jeg evig takknemlig for. Det er Frida takknemlig for. Frida starter nå på en ny reise, hvor den nå ender vil vise seg. Målet er å bli fri. Så enn hvor lang denne veien måtte bli skal jeg ikke gi meg før målet er nådd.

Takk.

( Det er ikke tillatt å blogge under oppholdet på Levanger, så dette innlegget blir mitt siste før jeg drar i morgen. dere kan treffe meg på facebook. takk for at dere følger min reise. )

Ingen vet hvordan dette kommer til å ende, men en ting er sikkert. Det er nå det begynner!
~Frida~