im back on track

Hei alle sammen

beklager at jeg ikke har gidd lyd fra meg på en stund, men det har dessverre ikke vært opp til meg å bestemme. Det er først i dag at jeg har fått tilgang på pc'en min igjen.

først vil jeg bare takke alle sammen for utrolige fantastiske mail. Jeg har fått lest alle,men ikke fått gitt tilbakemelding på noen enda. Men jeg lover å svare etterhvert. Jeg har som sagt fått tilbake pc'en i dag.

mye har skjedd siden jeg skrev forrige innlegg, som begynner å nærme seg to måneder siden.
mange skjønte nok at jeg slet litt og var veldig ambivalent i forhold til det å skulle dra tilbake til Levanger igjen. Tro meg, det var bare starten på et nytt kapittel. et ganske likt kapittel som jeg drev inn i i april og kom ut av i oktober.
10. oktober ble jeg innlagt på Levanger for en prøveuke på Levanger. Jeg var utrolig spent og hadde ikke spesielt tro på at det kom til å fungere denne gangen heller. i forkant hadde jeg gått uten å ta til meg noen form for ernæring på nesten 4 uker. Det er ikke et godt utgangspunkt når man skal begynne en så intens og vanskelig og krevende behandlingsopplegg som på Levanger. Når jeg entreet post 3 på Levanger skjelvende og redd, usikker og utsultet skjønte jeg at jeg ikke hadde sjangs. Men jeg bestemte meg for å gi det en sjanse. Den første dagen var fylt med gråt og fortvilelse. Jeg fikk ikke til noen ting og ville bare dra hjem igjen. Mine fantastiske medpasienter og flinke personalet fikk meg på rette tanker om å prøve å gi det noen dager og prøve på nytt og på nytt og tenke at jeg hele tiden har nye muligheter. Dessverre ble det ikke noe bedre. Jeg var fastlåst og kom ingen vei. Når jeg kom til onsdag morgen ble det tatt diverse undersøkelser, vekt, blodprøver og blodtrykk. Konklusjonen ble at jeg nok en gang ikke var i stand til å være der. Jeg fikk en meget uventet beskjed.
"frida, vi må dessverre sende deg tilbake til østmarka, på grunn av at helsetilstanden din er såppas dårlig og at du ikke viser noen tegn til å mestre å ta til deg næring og væske." beskjeden føltes som jeg ble skutt i hjertet. raseriet raste og bygde seg opp. Jeg skulle tilbake til fengselet.
jeg følte meg tilegyldig, og tenkte at jeg hadde jo lett klart å lurt de på østmarka før, så jeg kom til å takle å forhindre vektoppgang og sabotere opplegget denne gangen også. Anoreksien blomstret for hvert sekund. Da jeg ankom østmarka og døren ble låst bak meg fikk jeg panikk. Jegviste ikke hva jeg hadde i vente de neste ukene. På innkomstsamtalen fortalte jeg hva som foregikk i topplokket og var ganske ærlig. etter en rekke nye undersøkelser fikk jeg beskjed om å bli med til rommet mitt.
Men vi passerte det gamle rommet mitt. verden raste sammen. Jeg skulle lengre inn i gangen. en skrekkslagen tanke om at jeg kom til å havne på intensivt avsnitt bak låste dører slo meg. vi nærmet oss døren, og plutselig var døren låst bak meg. Jeg var fanget. Jeg var på intensiven. Jeg var innelåst.
Aldri før hadde jeg følt meg så fanget. Jeg trøstet meg med at jeg sansynligvis bare skulle være der inne den første natten for observasjon i og med at jeg var såppas dårlig form. utover kvelden ble formen gradvis verre. et blodtrykk som stadig sank og en kropp som ble slappere og slappere.
dagen etter var det møte med overlegen, psykologen og et par av miljøpersonalet.
jeg fikk vite at hele behandlingen skulle fåregå på intensiven og at jeg ikke fikk tilgang på noe som helst intil videre. det var ille nok i seg selv. hvordan skulle jeg klare å ha kontroll og ikke gå oop i vekt når jeg hele tden hadde folk rundt meg? Jeg var i sjokk og full av sinne. Så kom det flere beskjeder.
"vi begynner i dag med en gradvis opptrappingsplan med sondeforing, som vi håper du vil samarbeide så godt du kan på" Alt låste seg. Jeg fikk panikk. Jeg skjønte hva som kom til å skje. Jeg kom til å nok en gang bli oppforet. tvang på tvang på tvang. samme runde om igjen, men denne gan under et mye strengere regime. Jeg fikk kun ta imot besøk av foreldre i starten. ikke fikk jeg treffe min kjæreste en gang. Jeg fikk bruke telefonen en halvtime om dagen, jeg fikk ikke gå ut, Jeg fikk ikke tilgang på noen personlige eiendeler, og jeg var innlåst. Jeg ble desperat. de første dagene var et helvete. Det å få i seg mat igjen var et rent helvete. Jeg følte meg så skitten og fæl, tvangstankeer raste ned i hodet mer og mer for hver dag. Men all kontroll ble jeg fratatt. Jeg var desperat. gjorde alt for å komme meg ut, brukte alt jeg fant til å skade meg meg. Jeg var fullstending ute av kontroll.

Jeg har snart vært her inne på intensiven i 2 måneder nå, og det har vært et rent helvet. Jeg har måtte møtt følelser som nesten har tatt nuven av meg. Jeg har grått, jeg har raset av sinne, jeg har vært utrolig trist. De første ukene var verst. Etterhvert begynte jeg å venne meg til at jeg måtte være her og at jeg måtte gå opp i vekt for å komme meg ut herfra. Men denne gangen er ikke BMI 17 målet. Neida, jeg skal opp i BMI 19. Tanken på det gir meg frysninger. Dagene mine består stort sett av sondemating, tvangsritualer, veiinger, raserianfall og angstanfall. Jeg har hittill gått opp 6 kg og har derme fått litt mer frihet. Jeg får ha besøk av kjæresten min igjen. Jeg får ut i rullestol sammen med to personal i et kvarter pr dag, jeg får ha dagboken min, ipoden min og daten min i 1 time pr dag.
Det er en kamp, og jeg har aldri grått så mye å hatt så mye vonde følelser i meg som jeg har nå.
Anoreksien kjemper med nebb og klør for å overleve. Siden den ikke får kontrollere meg utrykker den seg mye mer. den får meg til å se og høre ting. Den brøler til meg, Jeg ser skikkelser av han. Jeg føler meg fortapt. igjen. hver dag er en kamp, og noen ganger ønsker jeg at jeg ikke våkner i det hele tat.
Det å være innestengt så lenge gjør meg mer og mer desperat.

Det som er positivt nå er at jeg og psykologen min har virkelig begynt å jobbe skikkelig grunnleggende med ting som har skjedd i livet mitt og vi prøver å finne sammenhenger til at jeg har det som jeg har det. Det er tøff jobbing. Det å grave seg tilbake til fortiden og barndommen hvor jeg opplevde mye vanskelig er vanskelig. Men jeg gjør det. Det å rote opp i ting skaper naturligvis kaos.
jeg opplever mye flashbacks, dissosiasjoner og vonde følelser. Alt føles som et eneste stort kaos.
trøsten er at man må rote for å få det ryddig igjen. og det hjelper. Jeg har kommet langt. Jeg ser sammenhenger i livet mitt som jeg ikke ante hang sammen. Jeg er i ferd med å se en sammenheng i det meste som har skjedd i livet mitt. Det er et eneste stort kaos akkurat nå, følelsene svinger noe ormt, men jeg holder ut.

Samtidig savner jeg virkelig friheten. hvilken frihet spør mange meg om? det å ha fred i hodet mitt.
har jeg noen gang hatt fred i hodet mitt? etter mange timer med psykologen har vi funnet ut at jeg har slitt mesteparten av livet mitt og opplevd mye vonde ting. Men likevel så savner jeg friheten.
Jeg har utrolig mye mer å jobbe med og jeg kommer fortsatt til å bli her en stund til etter hva jeg har forstått på legen.

Men jeg er her, og jeg jobber hver dag med å bli mer og mer Frida igjen. Det er beintøft å finne tilbake til seg selv, når man ikke vet hvem jeg er uten sykdommen. Sykdommen min er på en måte grunnmuren min. Det jeg jobber med er å finne min personlighet og bruke mine personlige egenskaper til å blii mer Frida igjen.

Nok en gang. Jeg beklager at jeg verken har svart på mail og andre meldinger. Noe jeg forhåpentlighvis får gjøre mer fremover nå.

Takk for all støtte alle sammen. Det betyr utrolig mye for meg.
~Frida~