ambivalent dag

I gårdagens innlegg uttrykte jeg min reddsel for vektnedgang. I morges når jeg sto på vekten var vertfall all energien jeg hadde brukt på å vært redd for vektnedgang forgjeves, fordi jeg hadde nemlig gått opp.
Hvordan er det mulig å gå opp i vekt når man reduserer kalorimengden ned mye? Jeg kjente angsten og anoreksien brøle. Jeg ville bare gi opp. Jeg følte at jeg mistet all kontroll. Jeg følte at nå kom alt til å gå galt. Jeg gav umiddelbart beskjed til personalet om at jeg måtte snakke med psykologen min så snart som mulig. Det var et helvete å få i seg frokosten. I to dager har jeg jobbet knallhardt for å overbevist meg selv om at jeg trengte all denne maten, at maten forbrukes, at jeg ikke går opp i vekt av å spise, jeg har måttet jobbet med tanker og holdinger rundt det å spise og ha mat i magen. Jeg har måttet utfordre tvangsritualer og tvangstanker. Jeg har kjempet med nebb og klør, med en tanke i bakhodet at det ville være verdt det. Fordi vekten ville bevise for meg at jeg hadde rett.
Når mitt eneste bevis viser det anoreksien har prøvd å overbevist meg om, raser det meste sammen i fortvilelse og angst. HVA NÅ?

Psykologen min skjønte at dette ville påvirke meg sterkt, og hadde snakket om dette med de andre legene på morgenmøtet. De mente at det var normalt at kroppen min reagerte på denne måten. At når jeg plutselig begynner å spise fast føde, ville det ta tid for magen og fordøyelsen å bli vant til det og at det er normalt at all maten man blir værende igjen i tarmene. Jeg snakker om forstoppelse. Hennes råd var at jeg måtte drikke mye væske for å få magen i gang, og at når det ble orden på magen ville vekten vise hva min egentlige vekt var. Den vekten som vekten viste i morges var i hovedsak påvirket av at fordøyelsen ikke har kommet i gang enda. Men at jeg skulle få litt mer aktivitet likevel. Jeg får nå ut å gå en halvtime pr. vakt istede for et kvarter.

Det har vært et helvete i dag. Jeg er så utrygg fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg har begynt, så jeg må bare prøve å stole på de rådene jeg får og gi det litt tid. Dette var jeg så absolutt ikke forberedt på, så nå er jobben min å fortsette som før og samtidig holde ut og holde det anorektiske tankene unna ved å distraere meg selv. Jeg kjenner følelsene og ambivalensen raser inni meg. Jeg er så urolig og redd. Jeg klarer ikke å gi fra meg kontrollen. Jeg tar meg selv i å falle i anreksiens feller, og må jobbe meg opp av dem å komme på rett kjøl igjen.
Uff, dette er tøft.
~Frida~