Slik er det + friskt tenketanker

I går gjennomførte jeg min første dag med vanlig mat + at jeg gjennomførte planen med å unngå trening og tvangsritualer. Det var tøft, men jeg klarte det. Som jeg skrev i går, det er vanskeligst å begynne, men det er også vanskelig å holde det gående i riktig retning. Det har vært knallhard jobbing i dag også. En ting er å klare å fullføre måltidene, holde planen med aktivitet, utfordre tvangen, snakke og jobbe med følelsene, prøve å tenke friske tanker overfor de syke, ha fokus på friske ting og målene mine og være tålmodig. En annen ting er å takle all den fysiske smerten, og samtidig gjennomføre.
Det å fortsette å spise selv om magen verker som fy, det å spise selv om jeg føler meg oppblåst og stappmett, det å likevel tvinge i meg all maten selv om det kjennes ut som alt kommer i retur. Jeg vet at det vil bli bedre. Jeg må bare fortsette uansett hvor vondt og ubehagelig det er. I natt har jeg bare sovet 3 timer pga magesmerter. likevel må jeg bare holde ut og fortsette.

Jeg må innrømme at alt går veldig opp og ned. følelsene svinger, og jeg må prøve å få de ut på friske måter. tankene svinger mellom friskt og syk, og jeg holde fokus å hele tiden holde tankene på rett kjøl.
Dette er jammen ikke lett. En annen ting er at jeg er så utrolig utålmodig og skulle gjerne ha fått til alt og at alt har gått bra med en gang. Jeg sier til behandlerne at jeg er klar for å få mer ansvar, mens de holder meg igjen og passer på å slippe opp SAKTE men sikkert. Hadde det vært opp til meg hadde ikke jeg hatt tålmodighet til å sittet her inne lengre. Jeg skulle så gjerne ha vært ut å levd livet mitt, men med en viss fornuft vet jeg at hvis jeg hadde kastet meg ut i alt på en gang hadde det kun vært et tidsspørsmål før jeg hadde vært tilbake på bunnen. Jeg prøve å holde ut og være tålmodig og godta at jeg må bygge en stødigere grunnmur denne gangen, jeg må gå alle trappetrinnene, jeg må få alle puslespillbitene på plass og jeg må bli sterkere. Det sier seg selv egentlig, når jeg tenker på hvor mye det egentlig svinger nå. ting må mer på plass og jeg må akseptere det. TING TAR TID. og dette er avansert og komplisert. tilvenningen mot et gradvis friskere liv må skje i riktig tempo og på riktig måte.

I morgen er det veiedag igjen. Jeg må si at jeg gruer meg VELDIG. Jeg har selv vært med å utarbeide kostplanen min med et samarbeid med behandlerne mine. I starten var vi alle enige om å få til et samarbeid og ha konkrete mål. et av målene er å stabilisere vekten. Dvs at hvis jeg har gått ned, altså hvis det jeg spiser nå er for lite, må jeg være villig til å øke kalorimengden. Dvs at jeg igjen må omstille meg og gjøre forandringer. Det å endre ting eller gjøre forandringer eller gjøre ting annerledes er utrolig vanskelig for meg. Derfor håper jeg inderlig at alt går etter planen, og at jeg kan fortsette slik som jeg gjør nå, og at jeg slipper å kjempe enda hardere og må spise enda mer. Det er utrolig vanskelig å få i seg det som står på kostplanen nå, og i tillegg unngå å trene, og samtidig prøve å tenke friske ting rundt maten. at maten er en nødvendighet og at jeg trenger den. Jeg har jo i lang tid bare forbindet mat med skitt, og at jeg har følt meg uren og skitten når jeg har spist. Den følelsen har jeg måttet jobbe utrolig hardt med og prøvd å omprogramere. hvis vekten viser at jeg har gått ned i morgen, vil det være et utrolig nederlag for meg, for jeg har virkelig jobbet hardt de siste to dagene. Hvis jeg har gått ned må jeg jobbe enda hardere og kjempe enda mer mot de anorektiske tankene som stadig bryter inn og prøver å overbevise meg. Nå er det JEG, gjennom et samarbeid med personalet og behandlerne som må overbevise den friske delen av meg hva som er friskt og ikke, hva som er realistisk og ikke, hva som er friske tanker og ikke. Det er knallhard jobbing, og følelsene svinger konstant. Innimellom kjenner jeg håpløshet og oppgittheten tar over, og må granske i meg selv etter friske tanker, gleder, ting som betyr mye for meg og overbevise meg selv om at det vil være verdt det. Jeg må distraere meg selv mot de syke tankene som hele tiden trenger inn. Jeg føler meg alene i denne kampen. Det er ingen andre rundt meg nå som forstår hvor vanskelig det er å stå i dette. Sånn sett hadde det vært bedre om jeg hadde vært på Levanger eller på et sted hvor det er flere som kjemper samme kampen, nå som jeg er sterk nok til å kjempe jeg også. Nå skjønner jeg hvorfor jeg måtte oppnå BMI 17 før jeg kunne komme tilbake til Levanger forrige runde jeg var innlagt her. Det er først når man har oppnådd en viss vekt at hodet begynner å fungere, at man er i stand til å jobbe med ting og ikke minst at man er sterk nok til det. Den erfaringen har jeg vertfall i bagasjen nå, og det er noe som er viktig å tenke på for de av dere andre som er i samme kamp som meg også. Jeg vet hvordan det er å kjenne seg svak og ikke ha sjangs til å kjempe imot og at sykdommen er så sterk, at håpløsheten tar overhånd og at man tenker at man aldri noen sinne vil klare det. Flere har klart det, NETTOPP fordi at de har kommet seg til det punktet hvor man er i stand til å kjempe. For å komme til det punktet må man oppnå en viss vekt. kroppen må fungere og hjernen må fungere. Det finnes mange beviser på det. Mange har kjempet og kjempet og klart det. Mange har blitt friske. Det er forferdelig vanskelig å skrive dette, eller rettere sagt innrømme det for meg selv, fordi jeg har selv ikke hatt troen på det over veldig lang tid. pluss at det selvfølgelig sitter en ussel liten idiotisk anoreksiskapning på skulderen min og brøler og prøver å overbevise meg om andre ting akkurat nå. MEN, jeg vet, fornuften vet, erfaringene viser, Frida sier at SLIK ER DET. PUNKTUM.


Ellers jobbes det mer og mer mot å normalisere hverdagen min. Jeg og psykologen min driver å skal lage dagsplaner med litt mer friske og innholdrike aktiviteter for å gjøre det mer likt som når jeg blir utskrevet. Det betyr selvfølgelig at jeg må starte med skolearbeid å slikt blant annet. Det å begynne på skolen igjen i midten av januar er jo et av målene mine som jeg jobber veldig hardt for nå, så det er vel ingen grunn til å vente med. Det er et år hjernen min har holdt på med skolearbeid, så det kan være greit å få repetert ting igjen, og jobbe med konsentrasjon og slikt.

Ting ligger til rette, veien er lagt, nå er det bare å fortsette å gå på den, unngå å falle i sykdommens feller og holde snuten i riktig retning og fortsette å kjempe. Og ikke minst være tålmodig. bah...

forresten. Jeg må nesten skryte litt av en utfordring jeg kastet meg i i dag. Det var nemlig kunstutstilling på spesialpost 4 her på østmarka i dag. Der er det en del av behandlingen å uttrykke følelser og tanker gjennom kunst. Det var utrolig mye vakkert, rørende og sterke bilder. Når man selv har kjent på de samme følelsene som bildene kanskje uttrykker er det lett å kjenne seg igjen. Jeg må si det var en utrolig fin utstilling.
Jeg møtte to kjente fjes der også. Det var godt å komme seg ut litt og snakke litt med andre igjen.
vel, det var her den såkalte utfordringen min kom inn. Det ble nemlig servert pepperkaker og gløgg der. På spesialpost 4 jobber de også med spiseforstyrrelser. Jeg ble tilbudt gløgg av en smilende jente som nettopp er et levende eksempel på at det håpløse og umulige er mulig. Hun tok utfordringen, og det gjorde jeg også. Sammen drakk vi gløgg. GOD JUL
~Frida~