JEG HAR KLART DET!

Velkommen tilbake Frida Johnsen vil jeg begynne med å si.
Etter en meget søvnløs natt, sto jeg opp i sjutida i morges. skjelvende og redd, spent som fy og ambivalent for dagens utfordringer. I dag skulle det bli en ny start. I dag skulle jeg begynne å spise. I dag skulle jeg ta full kontroll over anoreksitrollet som i evigheter har tatt alle valg, all tid, alle åndedrag, alt. Jeg skulle vertfall BEGYNNE på prossessen til å nå det målet.
For noen av dere skjønner dere sikkert at det å begynne er alltid det verste.
Jeg var ikke klar, jeg var livredd, jeg var full av angst. Men jeg var bestemt. Jeg skulle gjennomføre det. Jeg skulle klare det. sonden ble i går klippet i tusen småbiter. I dag skulle jeg begynne.
kl. 08.00 ble det første måltidet med vanlig mat satt foran meg. Jeg lukket øynene, tenkte på hvor sint jeg var på sykdommen min, hvor mye smerte den har forårsaket meg og mine kjære i sju år, på hvor mye tid den har tatt av mitt liv, på hvor mye skyld den har i av alt jeg  har gått glipp av. Derretter tenkte jeg på hvem jeg var. Hvem jeg engang var. Ei livsglad jente som elsket livet. Jeg tenkte at den eneste muligheten jeg hadde for å få oppleve livet igjen var å gi alt jeg hadde i den neste halvtimen. for mine kjæres skyld, for livets skyld, for drømmene mines skyld, for forventningenes skyld, for målene mines skyld og for min skyld.
to minutter hadde gått, jeg lukket opp øynene mine som var full av tårer. Jeg så på maten som sto foran meg. Automatisk dukket anorektiske brølinger opp, så dukket fornuften og erfaringen fra all jobbingen jeg og psykologen min har jobbet med i det siste opp. Nemlig at jeg har et valg. Jeg kan velge å tenke annerledes. Jeg kan velge å tenke friske tanker fremfor de syke, fordi det er jeg som velger. JEG! Jeg valgte å ikke tenke så mye. Jeg valgte å tenke enkelt. Jeg valgte å tenke på at jeg bare skulle føre maten opp til munnen  og spise den, at jeg skulle drikke drikken og svelge den. Jeg valgte å fokusere hardt på målene mine. Jeg valgte å fokusere på at mat er en nødvendighet. Jeg valgte å rive meg løs fra det fengselet i det anorektiske samfunnet hvor jeg i evigheter har sittet som en ensom, svak skygge, inni hodet mitt, Rive meg løs og fylle hodet mitt med friskt fokus og tanker.
to minutter til var gått, før jeg Frida løftet glasset med biola mot min munn og svelget.
Jeg satte fra meg glasset. alt føles rart, men nå hadde jeg tatt det første skrittet. Jeg fortsatte.
Jeg tok opp gaffelen og kniven, skjærte av en bit av brødskiva, og førte den inn i munnen, tygget og svelgte. Det føltes enda rarere. Anoreksien brølte, men jeg var sterkest. Jeg var Frida og jeg spiste.
Jeg tok enda en bit, og enda en bit, og enda en bit.  Jeg spiste og kjempet, sto imot tankene, holdte fokus, helt til det var bare en liten bit igjen på fatet mitt. Da innså jeg det. Da innså jeg at for første gang på lenge hadde jeg vunnet over anoreksien. Stolt tok jeg den siste biten også.
Jeg hadde klart det. Jeg hadde spist frokost. Jeg hadde fullført. Jeg hadde vunnet.

Så tok jeg neste skritt. La meg ned på sengen. Der lå jeg i 30 minutter. Etter det fulgte jeg planen videre. ingen trening! stelte meg litt, før psykologen kom smilende inn til meg og var så fornøyd og stolt. Hun fortalte meg at hun var rimelig spent på om det hadde gått bra eller ikke, og jeg svarte  "selvfølgelig gikk det bra, jeg sa jo at jeg skulle klare det". Så gikk vi gjennom hvordan det hadde gått, hvilke tanker og følelser jeg hadde, og hvordan jeg hadde det der og da.
For meg som aldri hadde tillatt meg å kjenne på mestring, stolthet eller at jeg var bra nok var det vanskelig å si det, men jeg sa "vet du, jeg tror faktisk at jeg er stolt over meg selv".
Det er årevis siden jeg har kjent på stolthet, så det var et ganske sterkt øyeblikk for oss begge.
Første måltid var i boks. Men det betydde ikke at krigen var over. Det betyr bare at det første og vanskeligste steget var tatt, og at det var nå jeg bare måtte holde ut, holde fokus, og jobbe og fortsette.
Det har jeg også gjort. Jeg har fullført fire av fem måltider i dag, hvorav det siste kveldsmåltiden kl.20.00 gjenstår(som jeg også skal klare). Det har vært litt av en kamp. Både fysisk og psykisk.
Fra å gå til ingen mat i en måned til sakte tilvending på sondeærnæring i 2 måneder, til fem måltider med fast føde er ikke smertefritt for magen for å si det mildt. Det psyiske har jeg vel allerede sagt en del om.

I går lå jeg i reimer og fikk sondemat med tvang, i dag har jeg tatt ansvar og spist alle måltider selv.
Og jeg først nå ser jeg hvor utrolig mye støtte jeg får både fra utenfra og fra de ansatte. De har alle bekreftet og hjulpet meg til å kjenne på følelsen av at dette virkelig er en seier til meg.
følelsen av seier og stolthet ligger litt som en ball og ruller inni meg, anoreksien kjemper imot, mens jeg prøver å forankre den i meg.

Dag 1 er snart over, og jeg har klart det. Jeg har vunnet denne dagen.
for første gang på lang tid vil jeg si " 1-0 til FRIDA!"
~Frida~