ødelagt?

noen ganger føler jeg meg ødelagt.
Både på utsiden og innsiden.

flere år med selvhat, smerte og vonde følelser har gjort store synlige merker på kroppen min. Den er dekket av arr, hvorav hvert eneste arr har sin historie. Kroppen min har en historie å fortelle når man ser på meg. Den forteller om ei jente som har slitt utrolig med selvhatet og det dårlige selvbildet, den forteller om alle vonde følelser som har blitt vrengt bort og erstattet med en skade, som igjen har blitt til et arr.

på innsiden, altså i hjertet og hodet, i psyken føler jeg meg ofte ødelagt fordi spiseforstyrrelsen har som en desperant(fra harry potter) sugd all lykke og glede og livslyst ut av sjelen min så mange ganger at jeg ofte har ønsket meg dødens kyss. Ødelagt fordi spiseforstyrrelsen har rensket hver eneste krinkelkrok for friskhet, og erstattet det med et spiseforstyrret samfunn. hodet mitt fungerer ikke på samme måte som andres. Jeg er annerledes. Ødelagt fordi jeg har en grunnmur som er bygd opp av vonde minner og opplevelser som etterhvert har utviklet seg til en spiseforstyrrelse. Ødelagt fordi jeg ikke er istand til å takle å kjenne på følelser og virkeligheten. Jeg lever i min egen verden. Ødelagt av samvittighet i hjertet for all smerten jeg har forårsaket mine kjære. Ødelagt fordi jeg er så sliten etter denne evige runddansen, og er i ferd med å gi opp av og til.
Ødelagt fordi jeg ikke har tro på at jeg kan finne meg selv.
Ødelagt fordi jeg aldri tror at jeg er sterk nok.

Men på tross av at jeg er så ødelagt, er jeg fortsatt i live. Etter en sju års lang kamp hvor både kroppen, hodet og hjertet har vært på dødsleiet, står jeg fortsatt på to føtter og jeg kjemper fortsatt.
I sju lange år har jeg vært for redd til å møte angsten. Jeg har hatt angst for å stå imot spiseforstyrrelsen.
I helga har jeg for første gang stått imot. Jeg har klart det i hele helgen.
For første gang på sju år kjenner jeg en aning av mestring og håp.
Kan jeg virkelig heles?
~Frida~