hvordan bli glad i seg selv

jeg er på godt vei opp i vekt igjen nå. Alle sier " så godt og bra du ser ut nå Frida".
Det er så vanskelig når noen sier det. Jeg takker og smiler, men inni meg skjærer det.
Jeg klarer ikke å bli glad i kroppen min. Jeg klarer ikke å se meg selv i speilet å smile. Nå er det slik at jeg gråter når jeg ser meg selv i speilet. Jeg vet at jeg ser i speilet gjennom anorektiske tanker og at det er anoreksien som tolker det jeg ser, fordi tall som BMI og vekt lyver ikke. Jeg må bare tenke at jeg må forholde meg til realiteten. Jeg er ikke tjukk, uansett hvor motbydelig, fæl og feit anoreksien brøler til meg at jeg er. Men gud hvor vanskelig det er. Det er en konstant krig som bare har blitt verre med årene. Sannheten er at jeg aldri har vært glad i meg selv. Jeg har levd på falske smil og masker. et meget lavt selvbilde, men en perfeksjonismebehov som gjorde at jeg mestret alt perfekt, som igjen fylte mitt tomme selvbilde med selvtillitt.

Det jeg vil fram til er hvor utrolig vanskelig det er å bli glad i seg selv, når man aldri har vært det, og når man i tillegg har opplevd ting som har gjort at selvhatet har blitt verre og verre.

"Det går ann" blir jeg fortalt. Men for meg er det umulig.

hvis noen gir meg komplemang klarer jeg aldri å ta til meg det. "Du er full av ressurser, egenskaper, evner og omsorg og liv, hvorfor sitter du her?" sier ofte de som jobber her til meg.

Hvordan bli glad i seg selv, når selvhatet aldri har vært større?

Jeg mangler 6 kg til utskrivelse, og allerede nå sliter jeg enormt med å bare se meg selv i speilet. hvordan skal jeg kunne klare å leve med meg selv 6 kg tyngre. Jeg kommer aldri til å klare å bli glad i meg selv da? Jeg blir kvalm av tanken på å over 50 kg. Jeg takler det ikke. er det anoreksien som snakker nå? Jeg er forvirret? Jeg bare vet at jeg ikke kommer til å klare å holde meg på den vekten som de vil ha meg på. Vekten som kalles normalvekt.

uff, dette ble bare tull og anorektisk.
~Frida~