dagen i dag, update, plan videre, skole osv

I går fikk jeg tilbake ansvaret igjen. Jeg brukte lang tid og mye jobbing for å gjøre meg opp tanker til hvorfor det var viktig nå, og hvorfor det gikk galt sist, og hvorfor jeg trodde det skulle gå bedre nå.
Opplegget er litt annerledes. Jeg har ansvaret for maten selv frem til torsdag, men jeg skal fortsatt prøve å følge kostlisten, og hvis jeg ikke gjør det eller spiser noe annet skal jeg skriftlig skrive grundig om hvorfor jeg valgte å gjøre det, og derretter levere det til legen ved neste samtale.

På mandag når jeg la frem planen min, forklarte jeg hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde og hva det gjorde med meg, og hvorfor det var så viktig for meg å få fortsette nå.
Jeg kan jo begynne med å presentere litt om mine tanker og erfaringer gjennom helgen.
Heldigvis klarte jeg og ei som jobber her å gjøre om tanken om at dette er "straff" eller "tilbakefall" til en hjelp til å gjøre meg sterkere og bygge en sterkere grunnlag til å klare planen min. Så det var i hovedsak innstillingen min gjennom hele helga også. Dette strenge regimet og reglene er bare for å hjelpe meg til å bli sterkere. kostlisten er for å hjelpe meg til å få næring til å tenke klarere igjen. Og det merket jeg allerede etter første døgn. Tankene og motivasjonen ble bedre, og jeg kjente håp igjen. Jeg kjente jeg ble sterkere.

Jeg skrev litt om hva som gikk galt og hvorfor det gikk galt forrige gang jeg fikk alt ansvar.
- Jeg hadde det ganske kaotisk og hadde mye negative følelser fordi jula og nyttårsaften ikke gikk slik jeg hadde forventet. Jeg hadde rett og slett for høye forventninger og krav til alt jeg skulle klare, og når jeg ikke klarte det, ble det som et nederlag.
- Jeg fikk i meg for lite næring og hadde en sykdomsadferd mellom bulimi og anoreksi(som de fleste med SF har i jula), noe som skapte mye vonde og kaotiske følelser, skam, nederlag over at jeg ikke klarte bedre + at det var trist å måtte dra tilbake til østmarka, men jeg var veldig motivert for endring og få struktur og kontroll igjen. Jeg var bare ikke sterk nok.
- I jula ble det lite næring, mye oppkast og jeg hadde bare 1 DAG med den vanlige kostlisten, strukturen. Noe som ikke var nok til å bygge et sterkt nok grunnlag til å fortsette i samme retning og rutine, pluss at jeg ikke hadde nok friske tanker til å klare å fortsette å ta ansvar)
- Var veldig dårlig form pga magen(jeg har veldig mye problemer med magen, og har alltid hatt), noe som gjorde at jeg følte meg oppfylt og mett. Det var jeg også.
- Veldig svingende følelser som angst, redsel, panikk, tristhet, håp, håpløshet i forhold til veien videre med skole, nye ting, ny hverdag, nye utfordringer, ansvar, utskrivelse og videre behandling.
- Det ble mindre og mindre mat for hver dag, og erstattet mat med tyggis og pastiller fordi jeg fortsatt ville holde vekta.  Men spiseforstyrrelsen ble sterkere for hver dag.
- Jeg var UTSLITT av alle følelsene
- Jeg sov knapt
- Helheten av alt dette gjorde at jeg var utrolig sliten og forvirret, og tydde til anoreksien for å holde følelsene unna.
- MEN! - Målet mitt var det samme. Jeg ville begynne på skolen og få til dette. Jeg ville nå målene mine, og klarte derfor å TA ANSVAR å be om en ekstra uke for å få litt ekstra hjelp i forhold til spising struktur, døgnrytme, følelser osv.
---------
Så skrev jeg litt om hvorfor jeg trodde det ville gå bedre denne gangen:

- Jeg valgte å se på helgen som en ekstra hjelp til å bli sterkere og bygge et sterkere grunnlag for å klare å ta ansvar videre.
- Jeg har blitt mer vant til og bevisst på at kroppen trenger mat. Jeg merker at kroppen min trenger påfyll av energi.
- Jeg blir mer Frida og klarer å tenke friskere og gjøre friskere ting når jeg får nok næring, noe som jeg motivasjon i seg selv. Det å leve i anoreksitanker og tvangstanker er uutholdelig.
- Jeg hadde fire dager med strenge rammer/struktur/regler som hjalp meg til å legge et stødigere grunnlag til å fortsette i samme retning. Gode rutiner.
- Jeg har gjennom helgen fått erfart at jeg har mesret.
- Alt stress rundt den praktiske delen rundt skolen er lagt. Nå er det bare å begynne.
- Jeg merker selv med tankene mine at de klarner og at jeg blir sterkere når jeg tar friske valg, men det som er viktig fremover er at det er JEG som skal ta de valgene fordi jeg vil og fordi jeg vet at det er nødvendig og bra, noe som føler til mestring, pluss at jeg vet at det blir lettere å spise nok når jeg har et sterkere grunnlag og erfaringer om at jeg har spist den mengden og likevel beholdt vekten før.
- Fordi det betyr utrolig mye for meg å få begynne på skolen og ut i den normale hverdagen igjen, og bør derfor prøve å få til hverdagen her så lik som mulig som den kommer til å bli hjemme.
- Jeg ønsker å gradvis få mer og mer ansvar og kjenne at jeg klarer det.
- Jeg må få øve mer på å ta ansvar, og jeg vil få det til og jeg  ønsker hjelp til å få det til.(mesteparten av tiden)
- Jeg er også innstilt på at jeg må øve meg på å være mer fleksibel. Hver dag er ikke lik, så det vil komme utfordringer som gjør at jeg må gjøre ting annerledes. Derfor er det viktig at jeg skaffer meg erfaringer om at jeg takler det.
- Jeg kunne valgt å gi opp, nektet å spise, gi opp skole, gi opp drømmer og livet osv, men jeg valgte å samle tankene, målene mine og kjempe for DETTE som jeg tror er det som vil hjelpe meg.
- Jeg har også tenkt litt på om MHE-kliniken i Sverige kan være et alternativ, men jeg vil prøve å få det til der ute først. Hvis jeg merker at jeg ikke mestrer det jeg vil, får det livet jeg vil og at spiseforstyrrelsen styrer livet mitt, vil det være en motivasjon til endring/behandling der.
-----

Så skrev jeg litt om hva personalet her kan gjøre for å hjelpe meg, og hva jeg trenger?

- bekreftelser på at det er bra når jeg tar riktige og friske valg
- veileder meg og gir meg råd om matmengde om det blir for lite
- minner meg på om kroppens funksjoner( den trenger mat for å fungere, jeg blir sterkere, energi osv)
- Mat er medisin mot sykdommen min og DRIVSTOFF
- være oppdatert på behandlingsplanen
- hjelpe meg til å komme igang med skolearbeid, selv om jeg har en dårlig dag.
- minner meg på at JEG BESTEMMER og JEG ER SJEFEN og JEG VELGER eller VELGER BORT, og at jeg hele tiden har nye muligheter til å ta friske valg.
- støtte meg og gi meg omsorg når jeg har det vanskelig
- gi meg utfordringer, når jeg det er rom for det og jeg føler meg istand til det.
--------
Så var det den berømte planen min da. Den skal selvfølgelig evalueres hele tiden.
jeg kaller den helgen som har vært for helg 1, denne uken for uke 1 osv.

Helg 1:
- være på A4, intensiven
- gåtur 2x30 min pr dag
- spise etter kostplanen og hente meg inn igjen og få litt struktur og bygge et stødigere grunnlag.
- besøk
- prøve å få inn døgnrytme(det gikk dårlig)
-be om hjelp og støtte fra personalet( det gikk kjempebra)

UKE 1:
- prøve å ta ansvar selv igjen
- prøve å følge kostplanen, hvis avvik begrunn hvorfor skriftlig
- holde vekt
- Fokus på å få inn døgnrytme!
- Jobbe med skolearbeid
- Skole 1 dag?
- får 1 pakke tyggis pr dag
- aktivisere meg hver dag og gjøre ting som motiverer meg.
- Åpen avdeling evalueres torsdag

Helg 2 :
- samme struktur, ansvar, fokus, døgnrytme osv
- permisjoner hjem?
- gjøre friske ting

UKE 2:
- ha ansvar for mat og aktivitet( be om hjelp og støtte ved behov)
- fokus på skolearbeid hver dag, og prøve å dra på skolen når formen er bra.
- holde vekt
- døgnrytme
- åpen avdeling
- 1 pk. tyggis pr dag

HELG 3:
- full permisjon?
- prøve meg å finne meg til rette hjemme, føle meg trygg hjemme, kjenne at jeg hører til hjemme.
- fokus på struktur og hva som er friskt
- prøve å la være å overspise
- prøve å holde meg til kostlisten/kalorimengden
- holde vekten

UKE 3:
- samme system som i uke 2
- være hjemme og dra på skolen noen dager, og være på østmarka noen dager og dra på skolen.
- Tenke litt på videre behandling og evaluere hvor jeg er, og hva jeg trenger videre.

Denne planen må selvfølgelig sikkert evalueres tusen ganger, men den er en mal på hvordan det kan bli fremover.
---------------

I går fikk jeg som sagt tilbake ansvaret. Det var en lettelse, men jeg kjente at angsten og reddselen også kom. Nå var det jeg som måtte kjempe igjen. Men jeg var sterkere. Jeg valgte i går å følge kostlisten til punkt og prikke, noe jeg gjorde på mandag også, og det har gått bra. Det føles annerledes når jeg velger å gjøre det selv. Det var først i dag at jeg fikk en uventet utfordring. Jeg trenger å føle meg trygg og at personalet lager maten akkurat slik jeg vil ha den. Jeg har selv sørget for innkjøp av alt jeg trenger til kostlisten, men i dag ble det da altså gjort en liten feil. Feil maistype som inneholdte dobbelt så mange kalorier som den jeg bruker til vanlig. Det oppdaget jeg i etterid. Jeg fikk helt panikk, og var sikker på at dagen min var ødelagt. Aldri i verden om jeg kom til å klare å spise mer denne dagen. Anoreksitankene begynte å rulle med andre ord. Jeg prøvde å distraere meg selv med en gåtur med mamma til City Lade, men ingenting ble bedre. Jeg hadde bestemt meg. Ikke mer mat i dag. Jeg starter på nytt i morgen. Det er deres feil! Jeg fikk streng beskjed om å finne frem penn og papir og skriftlig begrunne HVORFOR jeg ikke skulle spise 17-måltidet. Det fikk meg til å tenke, gråte, og snakke med kontakten min. GREIT GREIT, JEG SKAL SPISE! jeg bestemte meg for at jeg jammen skulle klare det. Måltidet ble satt foran meg, og igjen var alt feil. Jeg klarte ikke engang å begynne. Det ble ikke så mye mat. Men jeg satt i tre kvarter og fikk i meg litt. Likevel måtte jeg skrive til legen hvORFOR jeg ikke klarte det.

Jeg siterer: 


Hvorfor jeg ikke klarte 17-måltidet:
Dagen i dag begynte helt greit, og jeg var forberedt på å klare alle måltider i dag også. Matmengden er grei, men der er brødskivene jeg sliter enormt med. Som sagt klarte jeg frokosten helt fint, og for at jeg skulle klare lunsjen like bra, forklarte jeg NØYE hvordan jeg ville ha det. Jeg har selv kjøpt inn varer, men personalet tok feil mais. Jeg gjennomførte måltidet, men tankene begynte å rulle mer og mer. Jeg trenger at alt blir gjort på riktig måte og utfordringer i forhold til kalorier blir gitt til meg når jeg føler meg klar for det. Mat er medisin. På dette måltidet fikk jeg for mye medisin. Så nøye føler jeg det må være nå, for at jeg skal føle meg trygg. Etter måltidet tenkte jeg at en avkobling med en gåtur til city lade med mamma ville hjelpe, men jeg var allerede for opphengt i kalorier. Det hjalp vertfall ikke å gå forbi tusen speil når jeg hadde det slik heller. Når jeg kom tilbake fra city lade var jeg utrolig stresset fordi jeg ikke visste om det var lurt å dra til skolen i morgen eller ikke. Jeg ville jo, men jeg og personalet fant ut at det var best å komme tilbake på riktig spor og at det var lurest å være her å sette mat og helsen først.  Vanskelig å akseptere, men noe må jeg vel ofre.
Jeg visste at de andre måltidene resten av dagen kom til å bli litt av en utfordring. en drittdag rett og slett. Når jeg fikk forespørsel om 17-måltidet, sa jeg bare NEi!
Jeg hadde bestemt meg for at resten av måltidene kom til å gå dårlig, så jeg hadde allerede gikk opp denne dagen og bestemt meg for at jeg skulle begynne på nytt i morgen. 
Etter en lang samtale med N, klarte jeg å ombestemme meg til å spise likevel. Det var utrolig vanskelig, og jeg gråt mye. Når maten ble satt foran meg var nok en gang alt feil. For mye grønnsaker og salat, en kopp med rødbeter. Jeg har skrevet veldig nøye på kostliten min hva som skal ligge foran meg verken mer eller mindre når jeg skal spise, slik at det ikke skal trigge til oppkast, tvangstanker, at det skal bli mest mulig likt og enkelt å forholde seg til og spise. 
Jeg gikk rett og slett helt i vranglås, men skulle klare det. Etter å ha sittet i tre kvarter å kun fått i meg noen rødbeterskiver(jeg elsker rødbeter), alle grønnsakerne og salaten og et halvt fiberik knekkebrld klarte jeg ikke mer. Vi ble enige om å avslutte. Men nå er jeg fast bestemt på å gjennomføre kveldsmaten. 
---------

Kveldsmaten ble spist BTW :P

Hva synes dere?

~Frida~