puslespillet til toppen av fjellet

Først vil jeg bare si takk. takk til alle som støtter MEG! om det er gjennom gode ord, kritikk til anoreksien, gode klemmer, motivasjon etc, så takk. Jeg er sliten nå, og det er tungt å holde seg oppe, kjempe, stå imot.. dag inn og dag ut. Jeg synes det er så urettferdig. Hvorfor kan jeg ikke bare få leve? Hvorfor kan ikke jeg ha en annet liv enn jeg har nå? Jeg vet svaret. Livet mitt er sånn og har blitt sånn.
Alt som har skjedd med meg gjennom barndommen min og livet mitt har ført til at min eneste grunnmur jeg har å stå på er en spiseforstyrrelse. Slik er realiteten, og jeg vet ikke om noen annen måte å leve på enn slik jeg har gjort. Så derfor føles det til tider helt umulig å håpløst å i det hele tatt tenke på at jeg må bygge en ny grunnmur, finne nye måter å mestre følelser på, finne nye metoder å komme meg gjennom vanskelige perioder på, forankre nye opplevelser og følelser på. Jeg må forandre på så utrolig mye. Jeg har startet, og jeg har kommet langt. Det går opp og ned, og det vil det nok gjøre en god stund også.
Men heldigvis, så hjertelig heldigvis er jeg så heldig at jeg har en enorm heiagjeng, mange gode utrolige venner, en fantastisk familie full av kjærlighet, et hjelpeapparat som vil gi meg hender når jeg trenger det og som har hjulpet meg opp når jeg har stått med den ene foten i graven, og som vil fortsette å hjelpe meg. Og ikke minst har jeg en fantastisk kjæreste som elsker meg av hele sitt hjerte og kjemper og har kjempet så utrolig hardt for meg. Sammen har vi en drøm, og han passer så godt på den drømmen og minner meg på den når jeg trenger det. Jeg elsker han over hele mitt hjerte, og jeg elsker han for alt han gjør for meg.

Så har jeg meg selv. Et sted der inne finnes det egenskaper, drømmer, planer, ressurser, omsorg og kvaliteter. Det finnes friske biter som jeg må sette sammen slik at jeg blir et menneske. Og jeg kan jo bli hvem jeg vil. Jeg kan bli hva jeg vil. Så lenge jeg holder fast og fokuserer på de små brikkene og bitene som finnes der inne, må jeg bruke dem til å finne meg selv. Så har vi følelsene, angsten, spiseforstyrrelsen som gjør alt den kan for å skjule disse brikkene for meg når jeg trenger dem.
Alt svever i lufta, og jeg trenger tid til å legge sammen brikkene, tid til å bli trygg, tid til å bygge en stødig grunnmur. Spiseforstyrrelsen vil nok være der og lure meg, lure alle rundt meg, felle meg, gjøre alt for å ødelegge meg, men det er da jeg må ta frem takknemligheten min. takknemligheten for at jeg har alt jeg har rundt meg, hjelpen jeg har rundt meg til å finne de brikkene som sykdommen har gjemt. Så reiser jeg meg igjen. Slik vil det nok være en stund. Det må jeg vel bare akseptere.
Men så lenge jeg vil nå målene mine, så vil jeg fortsette å reise meg gang på gang, til jeg en dag står på toppen av fjellet.
~Frida~