jeg sitter å leser kommentarene fra dere gang på gang. Jeg er takknemlig for dere og deres ærlighet.
Dere spør hvorfor/hvordan/hva er det som gjør at jeg ikke tar til fornuft?
mitt eneste svar på det er : Jeg tror jeg er på vei dit. Det er en tøff kamp mot meg og et monster som har blitt skapt gjennom flere år av grusomme ting som har skjedd med meg. Jeg lever i en annen verden. Men jeg fortsetter å kjempe fordi jeg tror at JEG med mine drømmer, planer og med mine rundt meg og min indre motivasjon og med tro, håp og kjærlighet kan klare alt. Jeg klarer det jeg bestemmer meg for.
veien er ikke målet. Jeg tar dere med på veien. Jeg viser dere monsteret mitt. Jeg viser dere nedturene mine og oppturene mine. Og jeg tror på at det er meningen at jeg skal leve livet mitt. Veien dit er helt totalt komisk forbausende rar og kronglete og helvete, men jeg skal gå den. For jeg vet hva som venter i andre enden av den. Hodet mitt er utrolig komplisert, det er mitt eneste enkle svar på hvorfor det er så vanskelig for meg å ta imot hjelp hvis jeg så inderlig vil bli frisk. For meg handler det om så mye mer. Det ligger så mye bak. Men jeg er på vei, sakte men sikkert.
takk
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Det er uheldigvis ikke så lett å bare "ta til fornuft", det syns jeg blir teit å be noen gjøre. Du kjemper, så hardt, og du kommer til å klare det ^^ Fokusere på det!
SvarSlettVet at du kommer til å klare det,men det tar tid.Da er det sånn at du må få jobbet med de vonde tingene som har hendt.Tror ikke at poliklinisk oppfölging vil väre nok.Snakker med mange åra erfaring med anoreksi.Motivasjonen svinger veldig,og det kommer den til å fortsette å gjöre.Det tar desverre lang tid å komme dit du vil.Sånn er det bare,når man har värt syk i mange år.Det er viktig å si til seg selv at "jeg vet jeg blir frisk",isetdet for "jeg tror".Da gir du anoreksien fortsatt en mulighet til å väre en stor del av livet ditt.Sykdommen forteller deg at det er eneste måte å takle de vanskelige tingene på,er at den fortsatt får väre en del av livet ditt.Det er ikke sånn.
SvarSlettOg når det kommer til BMI,er ikke BMI 17 et sted der kroppen din vil trives og fungere optimalt.Målet er jo normalitet,og da vil BMI 20-21 väre et tilfredsstillende sted for kroppen.Anoreksien forteller deg trolig at du ikke vil väre normal,men skille seg ut fra andre mennesker.Det tenkte jeg ihvertfall.Det er også viktig å prate om seg selv i jeg-form,og ikke bare Frida.
Jeg er meget enig med anonym over her. Det er noe med å snakkes om seg selv i "jeg form", det er jo på en måte jeg en er. Når du skriver "Frida" virker det som du skriver om en annen enn deg selv. Men du har sikkert sine grunner. Av mange års erfaring med anoreksi selv er jeg også enig med personen over? Sett utenifra virker det som du er en veldig "syk jente". Forstår du ikke at BMI 17 er unormalt? Du forstår vel at du må bli normaltvektig for å bli frisk? Vet du hva Frida, du er ikke spesiell i det hele tatt for at du har anoreksi! Det finnes ikke noe unikt med det. Du er spesiell for at du er deg. Håper du fortsetter og står på? Hvis ikke velger du å være syk.
SvarSlettEnig. Presist sagt og riktig sett!
SlettSelv om jeg skrev litt tidligere om å omtale seg selv i ord som Frida,forstår jeg det på mange måter.Tankene föles så splittet,det er den syke delen og den friske delen.Ofte vet man ikke selv hvem av de man er.Det er den syke delen som styrer nå,men jobben er å få fram den friske delen,slik at du blir sterk nok/frisk nok til å leve det livet du vil.
SvarSlettJeg forstår det er frustrerende,men en dag vil du se at behandlingsapparatet gjör det som er nödvendig for at du ikke dör.Det er ikke så enkelt at du blir frisk i löpet av noen måneder.Leger og sykepleiere vil hjelpe deg fordi de bryr seg,og löftet de avlegger i jobben sin går ut på å "fremme helse og forebygge sykdom".De vil bare hjelpe deg,ikke ödelegge deg:Har troen på deg,Frida:)