Jeg har ikke gitt opp. Håpet er i god behold

Jeg føler absolutt at det er på sin plass at jeg oppdaterer nå. Ikke bare for å informere om at dagen i dag har vært betraktelig mye bedre enn gårsdagen, men også for å minne på alle mine trofaste lesere at jeg setter stor pris på at dere kommenterer og er så ærlig og gir støtte. Jeg er veldig dårlig på å kommentere tilbake, og det beklager jeg virkelig. Det er mange grunner til det. En grunn er at jeg har begrenset med pc-tid, en annen grunn er at jeg rett og slett ikke har hatt tid og energi, og en annen er at jeg har vært så ambivalent og ustabil at jeg ikke har klart å satt ord på noe. Men dere skal vite at jeg leser hvert ord fra dere, og tar det til meg.

Det er mye som skjer for tida, og ting går veldig opp og ned og svinger forferdelig mye. Jeg er veldig ambivalent, samtidig som jeg i det ene øyeblikket er anoreksifrida og i det andre Frida. I tillegg er det som sagt mye som skjer, og jeg har veldig høye forventninger til meg selv i forhold til hva som skal skje. Jeg føler jeg kjører i en rundkjøring i full fart og prøver å finne riktig vei, samtidig som det er utrolig mange ulike faktorer som drar meg i på de ulike veiene jeg kan velge.

Det innlegget jeg skrev i går skrev jeg i ren desperasjon, sinne, frustrasjon, skuffelse og følte at jeg bare ville gi opp. Jeg var langt nede etter en ganske tøff uke følelsesmessig, pluss at næringsinntaket hadde vært minimalt. Dvs at anoreksien var veldig sterk. Jeg følte veldig på at jeg ville gi opp i går, og protustere på alt, gi opp alt. Men jeg klarte ikke. Jeg var så lei meg over at tankene mine var så håpløse i går, det føltes som om jeg hadde fått en dødsdom. Jeg følte at alle planer, alle drømmer, alt håp for meg var ute og at jeg ikke hadde sjangs i havet til å vinne denne kampen. Smerten og kaoset var så stort og overskyet alt. Sinnet raste i meg. Sorgen over at jeg følte meg død.

I natt har jeg ikke sovet noe. Jeg har tenkt og tenkt og tenkt. både friske og syke tanker. lagt noen planer for hvordan jeg kanskje kan klare det likevel. veie for å mot i forhold til å fortsette kampen. Tidlig i dag var jeg omtrent i samme modus som i går, men utover dagen har jeg klart å fått i meg alle måltider, hvilt meg, og i ettermiddag har jeg fått samlet tankene litt og snakket hele tiden med ei som jobber her, som jeg føler meg helt trygg på og som virkelig har stått på og motivert meg gjennom hele kampen min. Vi har delt tanker, prøvd å klekket ut en videre plan, snakket om de utrolige endringene som faktisk har skjedd bare ved at jeg i ett døgn har fått jevn tilførsel av næring, og om hva jeg trenger videre for å klare det. Jeg føler meg tryggere og i mye bedre form nå. Jeg har roet meg, og vi har blitt enige om at tanken min som i går var at dette med å bli fratatt kontrollen var en straff, heller er en styrkehelg, en hjelp til Frida slik at jeg blir sterkere og får et bedre grunnlag til å klare å ta ansvar igjen.
Jeg har bestemt meg for å bruke helgen til å bli sterkere og ta imot all hjelp slik at jeg etter helgen allerede kanskje er klar for å fortsette. En ting er sikkert. Håpet er tilbake. Det var nære på at jeg gav opp, men jeg klarte å ta det riktige valget med å fortsette, og har i ettermiddag virkelig fått jobbet med meg selv. Det er tøft, men jeg skal klare det.

Igjen, beklager så mye at jeg ikke har svart på kommentarer. Men dere skal vite at jeg setter utrolig pris på dere.

God helg

~Frida~