sider

fredag 13. januar 2012

tirsdag 12.januar - Jeg gir opp - ENORMT RASERI

dagboknote:

Tårer renner, følelser raser, hjertet smerter, anoreksien brøler... Jeg er offeret!

De siste dagene har vært tøffe. Det har vært utrolig mye tanker og ambivalens i forhold til utskrivelse og alt nytt som skal skje. Jeg har rett og slett ikke klart å forholdt meg til så mye annet enn å eksistere å få i meg max et tosiffret tall med kalorier pr dag. Jeg har flyktet til mitt fristed i søvnen. Lite mat over lengre tid gjør jo Frida mindre selvsagt. Det vet jeg. Men jeg har likevel vært bevisst på det med å holde vekta. Jeg har fått i meg ganske mange kalorier gjennom tyggis og pasitiller. 
"Ja, men det er ikke mat" får jeg høre. Ja, jeg vet det. Men kalorier er kalorier og jeg har ikke gått ned i vekt. og jeg vet det ikke går ann å leve på det. Men det hadde jeg heller ikke tenkt. Siden jeg denne uken har brukt sinnsykt mye energi på å forberede meg mentalt på en ny fase med utskrivelse, skole og mer mat + en helt annen hverdag, har jeg ikke hatt så mye styrke til å holde meg stabil psykisk nok til å få i meg nok mat. Men jeg var hele tiden bevisst på vekta. Det går noen dager på "falske kalorier" og lite aktivitet. Men så begynte ting å falle på plass med skole å sånn. Jeg var til å med å besøkte klassen og ordnet opp i alt det praktiske. Men jeg følte meg ikke sterk nok til å klare alt enda, så jeg bad om å få være her en uke til, der vi kunne jobbe med å erstatte tyggis og pastiller med mat, få inn døgnrytme(enten sover jeg hele tiden, eller så sover jeg aldri), så ville jeg utfordre meg litt for å oppleve at jeg mestrer ting, og i tillegg aktivisere meg og bli vant til det. STABILISERING med andre ord. + at jeg to dager kunne dra på skolen. Så er jeg mer klar for utskrivelse neste fredag. 

Så over til dagen i dag. Jeg stod opp etter en nok en søvnløs natt. spiste en liten posjon salat, tok medisiner, sovnet litt igjen. Så var det samtale med behandler og lege. 
Jeg blir kvalm og forbannet bare av å skrive om det. Nok en gang tar de fra meg alt ansvar, forlenger tvangsparagrafen, tilbake til kostliste eller sondemat, Ingen skolegang på meg, ingen permisjoner. 
Jeg eksploderte! Jeg ble så sint, skuffet, forbanna, full av panikk, full av raseri at jeg raserte alt rundt meg, jeg hylte og skrek, full av tårer, sparket i vegger og dører. Etter alt jeg har vært gjennom og jobbet for å forberede meg denne uken, etter all angsten for endring jeg har vært gjennom, etter å ha bedt om hjelp til å ta tilbake kontroll og stabilisere ting igjen i en ekstra uke, SÅ TAR DE FRA MEG ALT IGJEN! jeg er målløs. Jeg raser. Jeg er så sint. 
Samtidig er jeg oppgitt og har en sterk følelse for å gi opp alt. Jeg gidder faan ikke mer. Hva kjemper jeg for? De tar jo fra meg alt, de sperrer meg inne blant psykotiske pasienter på et jævla galehus. Jeg jobber, og har mål og drømmer, og JA FOR FAAN. Det svinger, men jeg klarer det på et vis og jeg klarer å hente meg inn igjen. De tar ingen hensyn til hva som betyr noe for meg. Hva det betyr for meg å få komme ut blant NORMALE folk og begynne på skolen igjen, og at det vil gi meg motivasjonen jeg trenger nå. Hva faan skal jeg spise og motivere meg selv med nå, når jeg er på BMI 17 og har planen klar for hvordan jeg skal komme meg videre å nå målene mine? Motivasjonen til å komme dit jeg er i dag har vært at jeg en dag skal komme ut. NÅ er jeg der, å da trenger jeg å UT for å få motivasjon til å fungere der ute hver dag. Men nå slipper de meg faan ikke ut. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så skuffet, så lei meg, så oppgitt. 
De vet ikke hva de gjør med meg, og det er ikke langt i fra at jeg bare gir opp alt. 
Alle drømmer, alle planer, alt... Det er jo ikke noe vits. De tar jo fra meg alt når jeg er midt i kampene mine. Hva er vitsen da? Jeg slipper jo aldri ut herfra. 

I dag har jeg bare grått, raset av sinne, grått enda mer, kjempet meg gjennom den jævla kostlista og bare kjent at håpløsheten og depresjonen tar mer og mer over meg. Jeg finner ikke ro. Jeg finner ikke meg selv. Jeg finner bare sinne, angst, fortvilelse og håpløshet. Jeg vil gi opp. Jeg vet ikke om jeg en gang gidder å stå opp i morgen å gidde å spise. Hvorfor skal jeg gjøre det? Hva kjemper jeg for? De tar jo over kampen min. Noen ganger kunne jeg bare ønsket at jeg hadde fått kreft eller en fysisk sykdom som er uhelbredelig, slik at jeg bare hadde sluppet å kjempe, og at såret noen over at ting er håpløst. At ting går en vei. At veien ender. Slik tenker jeg i dag. Hva er vitsen? Så hva som venter meg fremover er det ingen som vet. Som dere skjønner er det ikke opp til meg. Jeg velger ikke lenger. Det er ikke min skyld. Det er behandlerne som gjør at jeg gir opp kampen når de ikke lar meg kjempe. Så da kan det vel hende jeg gjør det da. Gir opp. Smerten er stor. Jeg har vondt i hele meg, kroppen er full av tårer. Men jeg orker ikke mer. Jeg har kjempet så hardt for å oppnå målene mine de siste ukene, og nå får jeg ikke lov å kjempe mer. Det fungerer nemlig på den måten med min sykdom at enten må jeg kjempe mot sykdommen, eller så må behandlerne gjøre det. Behandlerne har gjort det i mange år, og hvis de fortsatt øsnker å holde meg kunstig i live, får de vel gjøre det. Men JEG GIR MEG OVER, og det gav jeg klar beskjed om. Jeg sa at jeg ville at de skulle hjelpe meg til å kjempe når jeg bad om hjelp til det og trengte det, ikke at de skulle ta over kampen for meg. Det er trist, for jeg har så mange drømmer, planer og ting jeg vil gjøre i livet mitt. 
Så til helvete med behandlingsapparatet som atter atter atter gjør samme feil. 
Det var min jobb å komme meg til målene mine å bli sterk nok, og oppturer og nedturer ville komme, men da ville jeg be om hjelp og støtte. Det gjorde jeg, når jeg bad om å være en uke til for å stabilisere og normalisere ting litt igjen. 
Så til helvete med alt. ALT. Jeg graver meg ned. Jeg gir opp. 

-----------------
Vel, jeg gav ikke opp. Jeg kom meg gjennom gårsdagen. Jeg var så sint og frustrert som jeg aldri har vært før. Jeg raste. Men jeg klarte å gjennomføre. Tårer rant konstant, jeg hadde det så vondt inni meg, angsten var på 10 hele tiden. Som jeg så det hadde jeg tre valg. Gi opp, slik som jeg beskriver i dagboken, eller kjempe for meg selv og at de ikke kan hindre meg i å komme meg gjennom en nedtur selv. Det som skjedde var at jeg forrige uke hadde et rent helvete med følelser og angst osv, fordi jeg var livredd, ambivalent og forvirret og spent på om jeg var sterk nok. Det ble riktignok ikke nok mat denne uken. Søvn var det også meget lite med. ting var helt ute på kjøret for å si det sånn, og jeg skulle skrives ut på Fredag. Jeg var forberedt på at jeg ville være i bunn og på topp og at det ville svinge, MEN at det JEG skulle gjøre annerledes denne gangen var å ta ansvar å be om hjelp til å komme meg litt opp å få ting på riktig kjør igjen. Det var jeg fullt og helt forberedt på, og det er det jeg må lære meg å gjøre når jeg kommer ute også. DERFOR blir jeg så utrolig forbannet og fortvilt når de rett og slett tar alt ansvar ut av hendene på meg, som de alltid har gjort, istede for å la meg komme meg gjennom en ekstra uke som jeg bad om til å bli sterkere på mange måter.
Jeg ble i går fortalt at det at JEG skulle klare meg der ute i en hverdag er så langt fra realistisk og jeg kommer aldri i verden til å klare det. Jeg ble så sint som jeg aldri har vært før. I TO UKER NÅ har jeg mentalt og psykisk vært gjennom et helvete for å komme meg gjennom følelsesmessige kriser, angst, uro, panikk og nedturer og jeg har vært ærlig om det. Og i går følte jeg at endelig begynte ting å falle til ro, og at jeg kunne begynne å stabilisere de andre tingene slik at det skal gå bra.
Så får jeg DETTE slengt i trynet. DE gjør en stor feil, men det skjønner de ikke. De skjønner ikke at det er min kamp, mitt liv, mine mål jeg må kjempe for, og at det er jeg som må ta ansvar å be om hjelp. Jeg må lære meg å klatre opp når jeg faller også, og jeg bad om hjelp til det. Jeg bad om en ekstra uke, og jeg var klar for det. Jeg kan vurdere å gå til kontrollkommisjonen også. Eller jeg kan la dette bli nok en holde-ut-kamp, til jeg blir utskrevet, så får jeg jobbe på egen hånd når jeg kommer ut.
Her blir jeg vertfall ikke hørt. Det er så urespektløst og motbydelig dårlig behandling at jeg blir kvalm.

I dag har det også vært et rent helvete. Jeg klarer ikke å kontrollere sinnet mitt i det hele tatt. Det koker over av den minste ting. I dag raste jeg nok en gang, sparket og slo i vegger og dører, skrek og ropte og gikk til og med løs på personalet. Jeg er så sint. De skjønner ikke hva de gjør med livet mitt. Jeg hadde så mange planer og så mange drømmer å forhåpninger i nærmeste framtid. De holder meg her som en fange, og jeg klarer bare ikke å akseptere det. Alt er håpløst. Jeg har aldri vært så sint før. Aldri

~Frida~

16 kommentarer:

  1. Leste dette först etter att jag sendte mejl...
    Åh,förstår att det er tøfft of smärtsomt... styrkeklem tid deg vænnen!!!!

    anni

    SvarSlett
  2. Leste dette först etter att jag sendte mejl...
    Åh,förstår att det er tøfft of smärtsomt... styrkeklem tid deg vænnen!!!!

    anni

    SvarSlett
  3. Skulle ikke du opp på bmi 19?

    SvarSlett
  4. Sier det samme som Anonym her, igjen. Og jeg vet ikke om du leser kommentarene her inne, eller hva du tenker om de, fordi det er sjeldent svar å få. Og jeg vet at det jeg sier nå kanskje vil høres brutalt ut, men om du ser på ordene dine, godt på alle ordene du skriver, er det Frida som skriver eller er det spiseforstyrrelsen?

    Det jeg får ut av ordene dine er at du har et urealistisk bilde på hvordan det vil være å komme tilbake til hverdagen. Kanskje kan du klare det på egenhånd, kanskje er bmi 17 ok å leve med for nå, kanskje klarer du å håndtere skole, hverdag, mat og livet og etterhvert finne en balansegang slik at du kommer deg gjennom hverdagen. Kanskje klarer du til og med å bli frisk på egenhånd, men Frida - du har vært syk siden 11-12års alderen og ikke klart å endre det selv før, hva får deg til å tro at du skal klare det nå? Du vil jo ikke bli frisk, du sier det jo selv! Du vil tilbake til livet med en BMI på 17 og rømmer fra de som kan hjelpe deg å bli frisk.

    Jeg vet ikke om Østmarka gjør det på riktig måte med å forlenge tvangsparagrafen og ta fra deg muligheten til å klare deg selv, men jeg forstår hvorfor de gjør det. Om du ikke takler kaoset inni deg nok til å få i deg mat mens du er innlagt og har hjelpemidlene rundt deg, hvordan skal du da takle kaoset når du er ute i det virkelige livet igjen? jeg vil tro at de på østmarka ser ei jente som velger bort livet når hun nå ønsker å flytte hjem igjen. Du har jo prøvd det før, du har prøvd å klare deg på egenhånd og har feilet, du har vært så nære døden at man skulle trodd du nå så hva som var best for deg. Du TRENGER innlegelse Frida, og du har større sjanse for å få noe utav det nå enn om du skal vente til du er på BMI 13 igjen. Jeg kan si at jeg håper med hele meg at du klarer det på egenhånd, men jeg kan ikke si at jeg tror på det, basert på ordende dine på denne bloggen og de erfaringene du her skriver om, samt mine egne erfaringer med spiseforstyrrelse så VET jeg at det ikke er bare å bite tenna sammen, være sta og klare alt selv. Når spiseforstyrrelsen begynner og brøle, tankene blir for tøffe, livet blir vanskelig å leve da er det altfor enkelt å benytte seg av de destruktive redskapene du har i spiseforstyrrelsen.

    Kom deg opp på normalvekt - bmi 19-20, be om hjelp, bli innlagt, gjør alt i din makt for å bli ordentlig frisk. Kanskje vil ikke 3 måneder på Levanger gjøre deg frisk, men det vil gi deg vikige hjelpemidler til når spiseforstyrrelsen begynner å brøle igjen, hjelpemidler du ikke har per i dag. Jeg vet du vil begynne å leve igjen, jeg vet du ønsker å begynne på skolen, være blant venner og familie og bo hjemme, men jeg tror ikke du klarer å leve likevel. Jeg er ute i det virkelige livet for øyeblikket, jeg har muligheten til å gå på skole, jobbe, treffe venner osv. Men jeg lever ikke, jeg har en spiseforstyrrelse som hindrer meg i å nyte livet, hindrer meg i å være i stand til å gå på skole og å jobbe. En spiseforstyrrelse som har tatt i fra meg drømmene og gledene med livet, gleden med en fest, gleden med en kafétur, evnen til å se ønskene for fremtiden. Det gjør vondt, livet gjør vondt, og jeg bruker alle de destruktive redskapene jeg har fått gjennom spiseforstyrrelsen til å gjøre meg selv nummen, følelsesløs, tåkete. Og på grunn av dette har livslysten også gradvis forsvunnet til der jeg er nå, hvor jeg virkelig må ransake hjernen min hver gang noen spør meg hva mine interesser er, eller hvilke mål jeg har i livet.

    Jeg vet ikke om noe av dette vil gi mening eller bety noe for deg Frida, men vit at det er mange av oss som håper deg alt vel og vil at du ska bli frisk. Desverre så klarer jeg ikke se at du tar de riktige valgene, men jeg håper du vil klare å bli frisk. Og jeg håper du har mennesker rundt deg som hjelper deg i å ta det riktige valget. Jeg håper foreldrene dine ser at du trenger mer enn poliklinisk behandling og mer enn en bmi på 17


    Klem fra meg

    SvarSlett
  5. PS:

    Jeg vet hvor skummelt det er å skulle motta hjelp, jeg vet hvor skummelt det er å skulle kjempe mot spiseforstyrrelsen, jeg vet det er skummelt å skulle måtte spise regelmessig og å føle på de tankene og følelsene som kommer med det å fighte. Men for å bli frisk, helt frisk, så MÅ DU FØLE. Du kan være i live lenge med en spiseforstyrrelse, om den holdes i sjakk. Det betyr ikke at du faktisk lever. Jeg og har levd på rusen av anoreksien, kjent på gleden av å ikke spise på mange dager, gleden når jeg klarer å trene flere timer hver dag uten mat i kroppen, den herlige følelsen hver gnag vektnåla går nedover og ikke opp. Men DET VARER IKKE EVIG. Kroppen klarer seg ikke uten mat, den vil fungere, men den vil ta litt av Frida hele veien. For hvert kilo du går ned, forsvinner mer og mer av deg selv og dette vet du.


    De beste ønsker fra meg som skrev over her ;)

    SvarSlett
  6. I første avsnittet du skriver beviser du jo at du ikke klarer å innfri de kravene du vil få når du evt skrives ut, eks ved å slutte å spise igjen når livet blir for mye. Synes det er vedlig veldig bra de forlenger tvangsparagrafen. Du gir jo uttrykk for du vil leve, men du må faktisk læres livet etter så lang tid i enten anoreksiklør eller på sykehus. Du må lære deg det og de tilbyr deg å lære deg hvordan det er å leve.

    SvarSlett
  7. "Siden jeg denne uken har brukt sinnsykt mye energi på å forberede meg mentalt på en ny fase med utskrivelse, skole og mer mat + en helt annen hverdag, har jeg ikke hatt så mye styrke til å holde meg stabil psykisk nok til å få i meg nok mat."

    Dette tyder jo på at ting går for fort fremover. Det ser ut for meg som det går litt for fort med alle endringene ogsånt på en gang sånn at du ikke får tilpasset deg det mentalt.


    Det er nå det gjelder og holde seg til det, Og gjøre de riktige valgene.

    SvarSlett
  8. Jeg synes alle innleggene over her er kloke. Jeg håper du også klarer å ta inn at de er velmente. Kjære deg. Du har flyktet. Hele tiden. Jeg har lagt merke til at du lager fantastiske visjoner om LIVET. Vel, hvis det er noen trøst. Life sucks. Ofte. Men heldigvis er det bra også. De kjedelige hverdagene, blant annet. :) Og det er dem man må takle....hver dag....

    Jeg forstår inderlig godt at du vil ut. At du ikke vil være der du er. Men jeg forstår også at noe er riv ruskende galt når du lever på pastiller og tyggegummi for å holde et kaloriinntak sånn noenlunde. Og at du sover resten av tiden fordi du ikke har energi til noe annet fordi du er så trett av alle tankene. Det hadde vært ansvarsfraskrivelse hvis de hadde sluppet deg ut. BMI er nok til at du lever uten at kroppen din klapper helt sammen. Men det er en skjør balanse. Og du burde ha BMI på 21 for å være litt mer stabil. Alt under 21 er minimumsgrenser for at kroppen ikke skal ta FOR stor skade. Forstår du ikke at kroppen din må ha mat??? Tror du i ramme alvor at du kan ha styre og ha stålkontroll over deg selv, med å spise som med en "av - og på-knapp", 3 dager uten mat, 1 dag med liksom???? Du trenger all den hjelpen du kan få.

    Hva gjør du hvis du er ute og detter ut i bulemiske mønste, slik du har beskrevet før at også skjer?
    Skal DU kjøpe mat for 1.000 kr dagen eller mer ? Eller foreldrene dine? Get real! Du er helt nødt til å ta innover deg at alt dette er en del av et større bilde.

    Ikke gi opp. Ikke feig ut nå. Du har gjort mange ting riktig!!! Også!!! Men jeg gir meg ikke på at du raser frem for fort. Hvorfor skal du storme en åpen dør? En dør der det står mennesker med hendene utstrakt, mennsker som bare vil hjelpe deg? Hittil er det du som ikke har villet ha hjelp....

    Men bakenfor trassen og sinnet så vil du selvfølgelig ha hjelp. På din måte, sier du. Men ser du ikke at det ikke fører deg fremover? At det ikke fører deg dit du vil???? At det fører deg bare i ring??? TA I MOT HJELP. Du er ikke allmektig.... Du vet ikke alt. Og du har en anoreksi som fucker opp hodet ditt. Jeg sier det igjen: TA I MOT HJELP!

    Det er lov å banne og hyle over at man er sint. Skuffet. Frustrert. BUT DON`T YOU DARE GIVE UP ON ME. DON`T YOU DARE GIVE UP ON US! Skynd deg langsomt. Ta de små skrittene før du gir deg i kast med å løpe maraton. Vær ydmyk overfor kreftene du ikke behersker på egen hånd. Ha tro på at andre ser og vet mer enn deg noen ganger. Og du vinner.

    Masse hilsener, Sahara Emeraude

    SvarSlett
  9. Er virkelig enig i alle innleggene over her. Du beviser at du ikke er klar til å befinne deg i "virkelige verden" ennå. Når "alle" forteller deg at du ikke er klar enda, hvorfor nekter du å høre? Det blir litt for mye som en trassig liten unge....du må kanskje bevise at du klarer å takle motgang uten å slutte å spise igjen eller gå løs på alt rundt deg...du skriver at du gikk løs på personalet, det beviser jo i HØYESTE GRAD at du er langt fra klar,for det gjør man VIRKELIG IKKE! Jeg ønsker deg ALT godt, og derfor håper jeg virkelig at du snart kan ta til fornuft og høre på det andre prøver å fortelle deg...

    SvarSlett
  10. Tror du at behandlerne dine sier dette for å være slemme mot deg. Du viser jo gang på gang at du ikke klarer å ta ansvar, at du er svakere enn sykdommen. Du har kjørt deg selv så til helvete, tenk om de skrev deg ut og du ikke klarte å ta ansvar- ja du kunne kanskje dødd. Men det forstår vel kanskje ikke du, ikke fordi du er dum, men fordi sykdommen har så stor kontroll over deg. Du snakker om deg selv som om du snakker om en annen person i mange annledninger. Bare det at du skriver at "du ikke skal spise fordi de ikke hører på deg", hvilken måte er det å protestere på? Du protesterer ved å ville demonstrere med å ødelegge deg selv? Hva er det du vil med det "gi de dårlig samvittighet". By the way, slå ned personalet? Viser det at du er i stand til å leve "der ute"? Kanskje føler du deg maktesløs- men hvilken måte er det å ta ansvar for sine følelser for? Hadde du tatt ansvar- ville de sikkert skrevet deg ut - men det må du bevise? Og det gjør du ikke. Og hvorfor skal du på død og liv gjøre det på "din måte"- din måte FUNGERER JO IKKE!! Hvorfor ikke ta råd fra de som faktisk bare vil deg godt. Jeg unner deg virkelig alt godt!!! Og for at du skal få det- så må du lære deg å ta ansvar for deg selv.. Så jeg håper du lærer det etterhvert..

    SvarSlett
  11. Kanskje dere har rett.. kanskje min framtid er ment til å være innelåst på en psykiatrisk akkuttpost.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kanskje er vi harde mot "deg", men se heller på det som harde mot sykdommen- omsorg for deg. Ærlig, brutalt og sikkert ikke bare hyggelig å lese- men jeg håper du ser at det ligger omsorg i det. Jeg tror du vil kunne få et mye bedre liv der ute, men ikke per dags dato. Jeg tror du trenger å bli enda sterkere før den dag kommer, så tilbakefallene som VIL KOMME ikke drar deg helt ned i søla, i verstefall dreper deg... Skjønner at det er tungt å sitte på en psyk akkuttpost, men det ville vært verre om du ble dårligere igjen. Kanskje, hvis du kjemper som du har gjort i det siste, så behøver ikke oppholdet bli så enormt langt heller.... Men hvis du går ut, så får sf alt for stor makt igjen og du er tilbake igjen "før du vet ordet av det". Hvis de bare slipper deg ut Frida, så kan det hende de svikter deg- og jeg tenker at det er det siste du fortjener. Stå på...

      Slett
  12. Kanskje "for a moment", but that not means forever... Hvis du gjør det nå blir du ferdig med det, hvis du venter utsetter du det... Håper du velger førstnevnte- for jeg tror du kan få et godt liv:-)

    SvarSlett
  13. Ps. Det er ikke de som holder deg som en fange, men spiseforstyrrelsen/deg selv.

    SvarSlett
  14. Herregud, jeg fatter ikke at det er mulig. At du tolker det som at ingen andre har tro på deg. At vi som skriver til deg her mener du må være innelåst på et psykiatrisk sykehus for all fremtid....Selvmedlidende tull !! Det er da deg selv det kommer an på. Det er bare DU som kan velge å samarbeide på en ansvarfull og skikkelig måte med behandlerne dine. Og det er du som må ta valget om å stå på med alt du har for å bli frisk. Ikke dille og dalle med sykdommen. Gjøre det på "din måte"? GLEM DET, den virker ikke. Hvis din måte hadde virket, ville du sluppet å være innelåst slik du er nå. Alle som skriver til deg mener det godt. Alle mener det oppriktig, ellers hadde de ikke giddet...

    Og: Du er IKKE unik fordi du har en spiseforstyrrelse. Det er mange som har det. Det er mange som har hatt en barndom og ungdom som er så fucka at det er et mirakel at de står på beina. Du er ikke en liten dukke som må dulles gjennom livet. Du er et ungt menneske som skulle vært i stand til å gå på skole, gjøre lekser, leve et nesten-voksent liv. Temaet om du skulle være i stand til å ta ansvar for å spise mat hver dag eller ikke er en absurd diskusjon. For de fleste mennesker er det ikke tema engang, og ikke noe de behøver å lure på i det hele tatt. Når tankene dine på om du skal spise eller ikke, tar all plass og oppmerksomhet, sier det seg selv at det blir ikke noe igjen til noe annet. Hvordan skulle det kunne det? Og av det sier det seg selv at du faktisk må få hjelp som tvinger deg til å få tankene over i et annet spor.

    Jeg skulle ønske du drømte litt mindre og satset mer på det som er virkelig. Drømmer er vel og bra og alle trenger å drømme litt :) Men drømmene må ikke ta større plass en virkeligheten.....

    Klem og alle gode ønsker til deg.

    SvarSlett
  15. Jeg håper du finner ut av virvaret inni deg og at det alle prøver å fortelle deg i beste mening er - og blir -til hjelp for deg.
    LOVE

    SvarSlett

gode ord dør sist