tirsdag 12.januar - Jeg gir opp - ENORMT RASERI

dagboknote:

Tårer renner, følelser raser, hjertet smerter, anoreksien brøler... Jeg er offeret!

De siste dagene har vært tøffe. Det har vært utrolig mye tanker og ambivalens i forhold til utskrivelse og alt nytt som skal skje. Jeg har rett og slett ikke klart å forholdt meg til så mye annet enn å eksistere å få i meg max et tosiffret tall med kalorier pr dag. Jeg har flyktet til mitt fristed i søvnen. Lite mat over lengre tid gjør jo Frida mindre selvsagt. Det vet jeg. Men jeg har likevel vært bevisst på det med å holde vekta. Jeg har fått i meg ganske mange kalorier gjennom tyggis og pasitiller. 

"Ja, men det er ikke mat" får jeg høre. Ja, jeg vet det. Men kalorier er kalorier og jeg har ikke gått ned i vekt. og jeg vet det ikke går ann å leve på det. Men det hadde jeg heller ikke tenkt. Siden jeg denne uken har brukt sinnsykt mye energi på å forberede meg mentalt på en ny fase med utskrivelse, skole og mer mat + en helt annen hverdag, har jeg ikke hatt så mye styrke til å holde meg stabil psykisk nok til å få i meg nok mat. Men jeg var hele tiden bevisst på vekta. Det går noen dager på "falske kalorier" og lite aktivitet. Men så begynte ting å falle på plass med skole å sånn. Jeg var til å med å besøkte klassen og ordnet opp i alt det praktiske. Men jeg følte meg ikke sterk nok til å klare alt enda, så jeg bad om å få være her en uke til, der vi kunne jobbe med å erstatte tyggis og pastiller med mat, få inn døgnrytme(enten sover jeg hele tiden, eller så sover jeg aldri), så ville jeg utfordre meg litt for å oppleve at jeg mestrer ting, og i tillegg aktivisere meg og bli vant til det. STABILISERING med andre ord. + at jeg to dager kunne dra på skolen. Så er jeg mer klar for utskrivelse neste fredag. 

Så over til dagen i dag. Jeg stod opp etter en nok en søvnløs natt. spiste en liten posjon salat, tok medisiner, sovnet litt igjen. Så var det samtale med behandler og lege. 

Jeg blir kvalm og forbannet bare av å skrive om det. Nok en gang tar de fra meg alt ansvar, forlenger tvangsparagrafen, tilbake til kostliste eller sondemat, Ingen skolegang på meg, ingen permisjoner. 

Jeg eksploderte! Jeg ble så sint, skuffet, forbanna, full av panikk, full av raseri at jeg raserte alt rundt meg, jeg hylte og skrek, full av tårer, sparket i vegger og dører. Etter alt jeg har vært gjennom og jobbet for å forberede meg denne uken, etter all angsten for endring jeg har vært gjennom, etter å ha bedt om hjelp til å ta tilbake kontroll og stabilisere ting igjen i en ekstra uke, SÅ TAR DE FRA MEG ALT IGJEN! jeg er målløs. Jeg raser. Jeg er så sint. 

Samtidig er jeg oppgitt og har en sterk følelse for å gi opp alt. Jeg gidder faan ikke mer. Hva kjemper jeg for? De tar jo fra meg alt, de sperrer meg inne blant psykotiske pasienter på et jævla galehus. Jeg jobber, og har mål og drømmer, og JA FOR FAAN. Det svinger, men jeg klarer det på et vis og jeg klarer å hente meg inn igjen. De tar ingen hensyn til hva som betyr noe for meg. Hva det betyr for meg å få komme ut blant NORMALE folk og begynne på skolen igjen, og at det vil gi meg motivasjonen jeg trenger nå. Hva faan skal jeg spise og motivere meg selv med nå, når jeg er på BMI 17 og har planen klar for hvordan jeg skal komme meg videre å nå målene mine? Motivasjonen til å komme dit jeg er i dag har vært at jeg en dag skal komme ut. NÅ er jeg der, å da trenger jeg å UT for å få motivasjon til å fungere der ute hver dag. Men nå slipper de meg faan ikke ut. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så skuffet, så lei meg, så oppgitt. 

De vet ikke hva de gjør med meg, og det er ikke langt i fra at jeg bare gir opp alt. 

Alle drømmer, alle planer, alt... Det er jo ikke noe vits. De tar jo fra meg alt når jeg er midt i kampene mine. Hva er vitsen da? Jeg slipper jo aldri ut herfra. 

I dag har jeg bare grått, raset av sinne, grått enda mer, kjempet meg gjennom den jævla kostlista og bare kjent at håpløsheten og depresjonen tar mer og mer over meg. Jeg finner ikke ro. Jeg finner ikke meg selv. Jeg finner bare sinne, angst, fortvilelse og håpløshet. Jeg vil gi opp. Jeg vet ikke om jeg en gang gidder å stå opp i morgen å gidde å spise. Hvorfor skal jeg gjøre det? Hva kjemper jeg for? De tar jo over kampen min. Noen ganger kunne jeg bare ønsket at jeg hadde fått kreft eller en fysisk sykdom som er uhelbredelig, slik at jeg bare hadde sluppet å kjempe, og at såret noen over at ting er håpløst. At ting går en vei. At veien ender. Slik tenker jeg i dag. Hva er vitsen? Så hva som venter meg fremover er det ingen som vet. Som dere skjønner er det ikke opp til meg. Jeg velger ikke lenger. Det er ikke min skyld. Det er behandlerne som gjør at jeg gir opp kampen når de ikke lar meg kjempe. Så da kan det vel hende jeg gjør det da. Gir opp. Smerten er stor. Jeg har vondt i hele meg, kroppen er full av tårer. Men jeg orker ikke mer. Jeg har kjempet så hardt for å oppnå målene mine de siste ukene, og nå får jeg ikke lov å kjempe mer. Det fungerer nemlig på den måten med min sykdom at enten må jeg kjempe mot sykdommen, eller så må behandlerne gjøre det. Behandlerne har gjort det i mange år, og hvis de fortsatt øsnker å holde meg kunstig i live, får de vel gjøre det. Men JEG GIR MEG OVER, og det gav jeg klar beskjed om. Jeg sa at jeg ville at de skulle hjelpe meg til å kjempe når jeg bad om hjelp til det og trengte det, ikke at de skulle ta over kampen for meg. Det er trist, for jeg har så mange drømmer, planer og ting jeg vil gjøre i livet mitt. 

Så til helvete med behandlingsapparatet som atter atter atter gjør samme feil. 

Det var min jobb å komme meg til målene mine å bli sterk nok, og oppturer og nedturer ville komme, men da ville jeg be om hjelp og støtte. Det gjorde jeg, når jeg bad om å være en uke til for å stabilisere og normalisere ting litt igjen. 

Så til helvete med alt. ALT. Jeg graver meg ned. Jeg gir opp. 

-----------------
Vel, jeg gav ikke opp. Jeg kom meg gjennom gårsdagen. Jeg var så sint og frustrert som jeg aldri har vært før. Jeg raste. Men jeg klarte å gjennomføre. Tårer rant konstant, jeg hadde det så vondt inni meg, angsten var på 10 hele tiden. Som jeg så det hadde jeg tre valg. Gi opp, slik som jeg beskriver i dagboken, eller kjempe for meg selv og at de ikke kan hindre meg i å komme meg gjennom en nedtur selv. Det som skjedde var at jeg forrige uke hadde et rent helvete med følelser og angst osv, fordi jeg var livredd, ambivalent og forvirret og spent på om jeg var sterk nok. Det ble riktignok ikke nok mat denne uken. Søvn var det også meget lite med. ting var helt ute på kjøret for å si det sånn, og jeg skulle skrives ut på Fredag. Jeg var forberedt på at jeg ville være i bunn og på topp og at det ville svinge, MEN at det JEG skulle gjøre annerledes denne gangen var å ta ansvar å be om hjelp til å komme meg litt opp å få ting på riktig kjør igjen. Det var jeg fullt og helt forberedt på, og det er det jeg må lære meg å gjøre når jeg kommer ute også. DERFOR blir jeg så utrolig forbannet og fortvilt når de rett og slett tar alt ansvar ut av hendene på meg, som de alltid har gjort, istede for å la meg komme meg gjennom en ekstra uke som jeg bad om til å bli sterkere på mange måter.
Jeg ble i går fortalt at det at JEG skulle klare meg der ute i en hverdag er så langt fra realistisk og jeg kommer aldri i verden til å klare det. Jeg ble så sint som jeg aldri har vært før. I TO UKER NÅ har jeg mentalt og psykisk vært gjennom et helvete for å komme meg gjennom følelsesmessige kriser, angst, uro, panikk og nedturer og jeg har vært ærlig om det. Og i går følte jeg at endelig begynte ting å falle til ro, og at jeg kunne begynne å stabilisere de andre tingene slik at det skal gå bra.
Så får jeg DETTE slengt i trynet. DE gjør en stor feil, men det skjønner de ikke. De skjønner ikke at det er min kamp, mitt liv, mine mål jeg må kjempe for, og at det er jeg som må ta ansvar å be om hjelp. Jeg må lære meg å klatre opp når jeg faller også, og jeg bad om hjelp til det. Jeg bad om en ekstra uke, og jeg var klar for det. Jeg kan vurdere å gå til kontrollkommisjonen også. Eller jeg kan la dette bli nok en holde-ut-kamp, til jeg blir utskrevet, så får jeg jobbe på egen hånd når jeg kommer ut.
Her blir jeg vertfall ikke hørt. Det er så urespektløst og motbydelig dårlig behandling at jeg blir kvalm.

I dag har det også vært et rent helvete. Jeg klarer ikke å kontrollere sinnet mitt i det hele tatt. Det koker over av den minste ting. I dag raste jeg nok en gang, sparket og slo i vegger og dører, skrek og ropte og gikk til og med løs på personalet. Jeg er så sint. De skjønner ikke hva de gjør med livet mitt. Jeg hadde så mange planer og så mange drømmer å forhåpninger i nærmeste framtid. De holder meg her som en fange, og jeg klarer bare ikke å akseptere det. Alt er håpløst. Jeg har aldri vært så sint før. Aldri

~Frida~