surfing

Nå er jeg hjemme. Endelig kom dagen. Jeg har ventet lenge nå. Det føles uvant, men likevel utrolig godt. Følelsene herjer, men jeg står vindfast i stormen, fordi det er viktigere enn noensinne. Kroppen tåler ikke mer. Det er en sak. En annen sak er at hvis jeg noensinne skal overleve og vinne tilbake livet mitt, må jeg starte her og nå. Akkurat NÅ må jeg ta de riktige valgene. Det handler om å omprogramere alle tanker nå. Jeg må slutte å straffe meg selv for alle hendelser som har skjedd i min fortid, for alle feile valg som har blitt tatt, for alle feil jeg har gjort. Jeg må gjøre alt jeg kan for å hindre at jeg handler destruktivt, og det gjelder både spiseforstyrrelsen og selvskadingen. De ytre sårene har grodd, men på innsiden er de like ferske og vonde som før. Jeg må tillate meg selv å la de heles, slik at jeg kan gå videre og leve livet mitt. Som sagt, det er viktigere enn noensinne.

Jeg tenker tilbake. Jeg tenker tilbake til da jeg gikk musikklinja, og hvor bra jeg hadde det da. Det er en liten sorg inni meg over at det er over. Jeg hadde det virkelig bra. Jeg levde, så valgte jeg spiseforstyrrelsen igjen. Jeg valgte bevisst å gå ned i vekt igjen fordi jeg trodde jeg ville få det bedre. Det jeg ikke visste var at det var starten på et nytt helvete. Tre nye år med en forferdelig vond lidelse som nesten kostet meg livet. Jeg hadde akkurat klart å komme meg ut av spiseforstyrrelseshelvetet, så hadde jeg det rimelig bra i to år(hvor jeg var normalvektig), før alt gikk rett vest og nedover igjen. Igjen handler det om at jeg må omprogramere tankene mine nå. For nå har jeg igjen kommet dit at jeg er normalvektig, og kjenner at jeg har et indre ønske om å gå ned i vekt. Her må jeg passe meg. Jeg har erfart mye etter jeg ble normalvektig. Livet er ikke bare "flatt". Det er både godt og vondt. Det er ingen dans på roser, men det er jammen øyeblikk som jeg har lengtet etter lenge, og som er som en dans på roser som fyller opp en tomsinnet kropp i de øyeblikkene man er tom og trist. Det går opp og ned, og slik er livet. Mens jeg har vært syk har jeg hele tiden gledet meg veldig til de gode øyeblikkene, og glemt de vonde, men jeg ser nå at man må ta vare på de gode øyeblikkene og la de fylle deg slik at man holder ut de vonde tidene. Det er slik man overlever. Det er det som kalles motivasjon.
Jeg kjenner en dame som kaller seg surfer. vi er alle surfere som surfer gjennom livet. Vi skal ta i litt, vi skal falle og reise oss, vi skal gråte og smile, vi skal leve. Vi surfer gjennom livet.
Så må vi selv finne de tingene i livet som gjør at vi ønsker og klarer å fortsette. Ingen har det lett. Det har aldri vært min hensikt å klage over at livet mitt er vanskelig, og heller ikke at livet er en dans på roser som jeg sa tidligere, men nå som jeg er i live på en mer normal måte, ser jeg at vi alle kjemper for sitt eget liv, for sitt beste, for nettverket vi alle har rundt oss, for hverandre. Vi gjør ting av kjærlighet, vennskap og glede, og det gir oss noe tilbake. Det gir oss glede i hjerte og kjærlighet. Noe som er en av de viktigste tingene vi trenger for å overleve. Jeg merker meg at jeg kaller det å "overleve", men er det ikke det vi gjør da? Jeg gjør vertfall det. leve og overleve er det samme. Det er bare at vi kanskje bruker det i forskjellige situasjoner.

Jeg har ting i livet mitt jeg er utrolig takknemlig for, og det fyller meg med guts, håp og motivasjon. Jeg har også mål og drømmer som jeg er så heldig at jeg snart skal få realisere. Hvis jeg vil da. Det er opp til meg. det er opp til meg hvilken vei jeg velger nå. Som jeg beskrev i et tidligere innlegg, så har jeg livet i hånden min, og jeg må føre det dit jeg vil, uten å slippe det.
slipp ikke livet, surf deg gjennom det. lev det!
~Frida~