1 ÅR !!! utskrevet fra psykiatien - etter 13 år innlagt !

først vil jeg bare si at jeg beklager for at jeg verken har vært på nett, blogg, face,messenger,,, det er ikke fordi jeg ikke vil. men fordi jeg har det utrolig tøft. jeg må prioritere kreftene mine for å komme meg gjennom hver eneste uke, hver eneste dag, og krefter har jeg lite av, har vørt sånn altfor lenge,
det at vinteren tikker mot oss-man kjenner at det mørket som kommer river frem alt som er vondt.

DEPRESJON# jeg har aldri vært no særlig  deprimert før, selv om jeg har vært fryktelig langt nede både fysisk og psykisk. så langt nede at det er et mirakel at jeg sitter her å skriver , og siden jeg skriver så har jeg vel ikke gitt opp. jeg klarer fortsatt ikke å gi opp. 

når mørket kommer og jeg er alene starter det daglige horrormarerittet, der det enten er hallusinasjoner som drar meg ut av den trygge varme sengekroken og inn i min egen verden der jeg er våken men hallusinerer forskjellige ting jeg har opplevd, forskjellige måter der jeg enteen blir jaget eler drept. så har vi vanlige mareritt der jeg drømmer om mye det samme som når jeg er våken. kroppen er helt med på det som skjer, derfor våkner jeg ofte opp fra mareritt og ikke får puste eller der jeg er paralysert mens jeg gjennopplever overgrep. 

heldigvis blir det lyst til slutt, mrn hva som får meg til å stå opp hver dag er uvisst, jeg bare gjør det. 

wow- dette ble litt av et innlegg  (negativt) når man ser på overskriften. 
men se på livet da. se på meg og mitt, har jeg kommet lengre? har jeg det bedre? 

ja og nei. mest nei akkurat nå,... 


jeg føler jeg drukner av fortiden. jeg har en vei som venter. men jeg står fast og jeg har vondt. jeg kommer ikke videre, fordi jeg må velge mellom pest og kolera veier. og den eneste jeg kan snakke med det om er meg selv.  men jeg ere som en tikkende bombe. som tar dag for dag.

er det bra nok? plis lå det være bra nok?
~Frida~