1.juledag = NEI! NEI! NEI!

Dessverre, men jeg må nok komme med litt ikke-juleting i juletida. Grunnen er at jeg kan nok en gang bekrefte at jula er spiseforstyrrelsens verste fiende, selv om JEG elsker den. Jul + spiseforstyrrelse = hell!

Julestemninga mi forlot meg litt i dag. Hvorfor? Jo, fordi at Mr. bulimitroll og Mr.anoreksitroll kriger og herjer i meg, og stikker av meg Virkelighetsfølelse og "mitt jeg", og erstatter de med skam, tvangstanker, tristhet og angst.
1.juledag er over, og jeg er utslitt. Denne dagen har krevd mye. Dagen begynte med en ensom og enorm frokost sammen med spiseforstyrrelsen. Hele seansen endte med at jeg ble skikkelig dårlig av hele greia, og ble liggende på senga med veldig lavt blodsukker og angst. Mr.anoreksi nektet meg selvfølgelig noe som kunne få opp blodsukkeret, og kunne jeg like godt ligge der å skjelve og kaldsvette. Jepp, straffen for brutte regler ble hard.

Siden det er 1.juledag var det selvfølgelig den tradesjonelle julemiddagen med hele familien hos mormor, og det passet både meg og spiseforstyrrelsen meget dårlig. Jeg var i dårlig form, og hadde verken krefter eller fokus til å  leke med unger, snakke om skole, spise mat sammen med andre og holde fokuset og masken. Men tradisjon er tradisjon, så jeg hev på meg julekjolen og stakk dit. Jeg og anoreksien bestemte at null mat var lov, men da min søte, kjære mormor omfavnet meg og sa "værsågod, bare forsyn dere", takket bulimitrollet selvfølgelig JA!...
Regler! Do?! Mat!? Ambivalens!? Angst?! Panikk?! ..... Julemiddag ødelagt!
Jeg hadde ikke samvittighet til å verken forlate julemiddagen eller å kvitte meg med noe som helst i hennes hun. Timer gikk, skam, dritt og faanskap kom!
Jeg gav faan! brøt regler og tvang, og spiste... Nok en gang!
Etter alt for lang tid, takket jeg for meg, og stakk ned til mamma for å gjøre mitt.
Jeg fikk pappa til å hente meg etterpå. I bilen kom det som fikk alt til å renne over. "Vi sparte litt julemiddag til deg, hvis du er sulten".
-.-
Jepp, det ble enda en runde.
Trenger jeg å si noe mer?
Vel, jeg føler at straffen min er for tung å bære.
Jeg velger derfor å legge meg å ta imot den, og håpe jeg sovner av utmattelse. Det er ikke tårer, men en huheidrende stor negativ følelsesball fylt av skam, metthet, kvalme, tristhet, sorg, sinne, panikk, angst, hat og dritt.

Slik er det! Å ha en spiseforstyrrelse. Man får Aldri fred, Aldri frihet, Aldri leve...
Det er en syk syk syk fulltidsjobb, som fyller deg med løgner. Løgnene er så virkelige at man tror dem, føler dem og ser dem. Spiseforstyrrelsen tar fra deg ALT!
Jeg vet det, jeg vet det inderlig godt... Men hva hjelper det? Hva hjelper det selv på en som meg, som kjenner alle spiseforstyrrelsens løgner, knep, tanker og lureri.
Ingenting! For jeg er spiseforstyrrelsen. Den er meg!
beklager, Jeg er bare full av en jævli stor følelsesball som jeg ikke vet hvordan jeg skal klekke eller få ut.
Tips? ps: jeg har prøvd alt!
~Lea~