å stå når alt rundt meg stormer, å puste når alt inni meg river og sliter, å se lyset i mørket.

...det er ikke alltid like enkelt for meg å vite hvordan jeg skal starte, hva jeg skal skrive, innhold, bilder... til å med det jeg elsker mest å gjøre, som er å skrive, det har nesten i perioder vært umulig for meg å ikke skrive. men nå er det lenge siden jeg har skrevet noe som helst. bare tanken på at nå må jeg snart skrive et nytt blogginnlegg, er nok til å slite meg ut. sammen med en haug med andre ting som gjør at jeg i månedsvis har følt at jeg drukner. 
det har vært en lang og tung vinter...

som jeg har nevnt tidligere etter at jeg kom hjem fra bet, fikk jeg en slags reaksjon på alt jeg og min stakkars kropp har vært gjennom de siste 13 årene. en forferdelig utmattelse etterfulgt av en tung depresjon. jeg strevde så mye med mareritt, flashbacks, gjennopplevelser og fæle hallisunasjoner. uten mye å gå på tok det nesten knekken på meg. til slutt klarte jeg ikke mer. det var som å leve i mitt evige verste mareritt. dag etter dag. så pga alt jeg ikke klarte å kontrollere, måtte jeg ta tilbake kontrollen på en måte for å overleve. selv om det sakte men sikkert gikk i den retningen likevel. det lå vel i kortene og det visste jeg veldig godt. og var veldig redd for. så sakte men sikkert tok jeg tilbake kontrollen med det ddet kjente og trygge. jeg vil si at jeg brukte anoreksien for å overleve, og i starten var det nokså uskyldig. jeg kjenner sykdommen godt, så jeg var bestemt på å ikke la det gå ut av kontroll. og det gikk greit ... en stund.. men som alle som har egen erfaring av spiseforstyrrelser så er det klart at denne sykdommen er djevelsk. så selv om jeg har danset med denne sykdommen over grava flere ganger, så er en uskyldig tanke som "jeg skal bare litt ned i vekt,da blir alt bra", nok til at de anorekstiske djevelske klørne klyper seg fast, og tar større og større plass, sammtidig som en utbrent og lei frida sakte visner.
så jeg har i det siste kjempet mot det samme monsteret som tok fra meg livet mitt som elleveåring.
og det er så slitsomt, så ensomt, så håpløst... motivasjonen blir mindre og mindre.
men heldigvis så har jeg klart å tatt tilbake kontrollen litt mer, og har tvingt meg selv noen kilo opp og kjempet meg litt opp. men det er fortsatt en daglig kamp. ikke bare med anoreksien, men med så mange andre ting. spesielt fysikken min. kroppen min er utslitt og gåen. og det merker jeg godt. så jeg ligger som regel i senge nedpakket i pledd og varmeflasker døgnet rundt.


det er vanskelig å se de positive tingene når alt er så tungt. men hvis jeg skal nevne noen positive ting. 

- jeg bor fortsatt i leiligheten min. 
- jeg har støtte fra verdens beste familie
- jeg får oppfølging i hjemmet
- jeg er i live....
og det går heldigvis mot vår...  


~Frida~