why this thoughts?

Det er nå jeg må være sterk. Det er nå jeg ikke må gi slipp på håpet å la spiseforstyrrelsen overta livet mitt, og at dette blir en kamp mellom spiseforstyrrelsen og behandlerne. Det er nå jeg må kjempe alt jeg har får å forholde meg til  virkeligheten. Jeg forsvinner hele tiden. Det blir for vanskelig å være tilstede her og nå, så jeg dissosierer. For meg/anoreksien føles det som om dette er en straff. Den følelsesmessige helvete jeg må gå gjennom fem ganger om dagen i forbindelse med måltid, er for meg en straff. Det å ha et tidspress på å få i imeg maten innen en halvtime, hvis ikke venter en verre straff. Sondemat er verste straff som også medfører reimer. Straffen etterpå er angsten og uroen, og det er den jeg ikke klarer å takle. Da hyler jeg og gråter og utagerer og prøver å flykte. Jeg har fått for meg at jeg kan flykte fra følelsene gjennom dørene. ut herfra er friheten.

Slik er det nå. Hvor er Frida? Når kommer hun tilbake? hvordan skal jeg klare å holde ut.
Smerten og angsten er konstant, og jeg dras mellom to forskjellige verdener hele tiden. Jeg vil bare bort. Jeg vil rømme fra meg selv, følelsene, herfra..alt. Hvorfor kan ikke alle forstå min smerte og la meg få gå?
Jeg lider... kroppen er full av smerter. psykiske og fysiske. angsten gnager meg i stykker, flashbackene minner meg om forferdelige hendelser, jeg sørger over ting som ikke har skjedd, jeg er forvirret.

konklusjon: BMI 15
~Frida~