Beskrivelse av min angst

jeg fikk et veldig godt spørsmål angående angsten min i kommentarfeltet. Så jeg tenkte jeg likegodt kunne skrive et innlegg om det. 

Hva skjer når du får angst? Hva tenker du liksom, og hva har du angst for? Hvordan reagerer du? Fint om du kunne skrive litt om dette :)


Når jeg får angst er det som regel fordi jeg føler at jeg ikke har kontroll på noe, er utrygg på noe, eller at jeg blir utfordret(at anoreksien blir truet) eller at jeg utfordrer meg selv. Jeg kan også få angst hvis jeg tenker mye, er veldig ambivalent i forhold til noe, ikke vet hva jeg skal gjøre i en vanskelig situasjon eller generelt.

Når jeg får angst får jeg som regel en tanke, som igjen fører til en annen tanke, som jeg får følelser til, som fører til nye tanker som til slutt blir kaos. Det jeg har jobbet med i det siste er å stoppe opp i det jeg får selve tanken, reflektere og tenke rundt tanken(fks. hvorfor tenker jeg sånn? hva er det som gjør at den tanken kom nå? er det en realistisk og frisk tanke? Fins det en alternativ tanke? osv), og deretter velge hvilken tanke  jeg skal tenke. Da kan jeg fks tenke høyt sammen med noen, slik at jeg ikke går inn i en slik kaosboble med angst.

Men får jeg først angst, blir jeg veldig fjern, får hjertebank, vanskeligheter med å puste, begynner å tenke destruktivt og hvordan jeg kan flykte fra følelsene, prøver å finne noe som kan roe meg ned. Det ender som regel med at jeg finner en løsning, som i ofte har vært tvangshandlinger som å gå rundt sengen eller trene eller kaste opp.
Når jeg var sykere fant jeg andre løsninger som var mye verre. Men jeg klarte å overbevise meg selv om at det var det beste jeg kunne gjøre for å flykte fra følelsene. Jeg visste ikke der og da at det var å flykte fra følelsene jeg ville, men det dukket automatisk opp løsninger i hodet mitt, som jeg var overbevist om ville gjøre ting lettere. Dette var i hovedsak ting som overdoser, rømminger, selvskading og andre farlige ting. i ettertid skjønte jeg ikke hvorfor jeg gjorde det. Men i ettertid skjønner jeg jo at det var anoreksien sin måte å flykte fra følelsen på.

Men nå er det lenge siden det var slik. Det har i perioder vært litt sånn nå også. Men da har jeg ofte fått en tanke om at jeg må knuse glass og spise det. Da ville ingen kunne tvinge meg til  å spise fikk jeg for meg. Det var en anorektisk løsning som var den eneste som var mulig for meg å få til på intensiven. Da klarte jeg å komme meg gjennom vaktrommet og ut på åpen avdeling, for her inne finnes det ikke glass. Disse destruktive "løsningene" mine på å takle angsten på var en av hovedgrunnene til at jeg har vært på intensiven denne "runden". Da jeg ble innlagt her på april og var på åpen avdeling hadde jeg mange runder med slike farlige løsninger som overdoser, selvskading, rømminger og andre farlige ting. helt syke ting som jeg var overbevist på at hjalp.

Men nå er det som sagt annerledes. Jeg har fått nye verktøy å håndtere angsten på. Nemlig som jeg skrev tidligere. Det å stoppe opp i det en tanke kommer og reflektere rundt den. Egentlig må jeg reflektere og tenke over ting 24/7 nå, for å prøve å unngå å havne i negative og destruktive tankemønster. Det hjelper å skrive i dagboka. Da må jeg tenke godt igjennom tanker, føleleser og handlinger, før jeg skriver dem ned, og det hjelper meg til å reflektere. Det hjelper også å tenke høyt når jeg kjenner at angsten begynner å komme. Jeg tenker og snakker høyt, til jeg har tenkt og snakket meg inn på friske tanker igjen.

Det som kanskje er negativt nå, er at jeg har mange tvangshandlinger jeg må gjøre. Det er liksom løsningene mine nå. Jeg føler meg skitten når jeg spiser, dermed hjelper det å gå så-så -mange runder rundt sengen min. Det er en syk tanke, men den er vertfall ikke farlig. Jeg har begynt å utfordre litt. Nå går jeg fks tur ute etter to av måltidene istede for å gå rundt sengen.

Noen ganger kommer angsten ubevisst, og da hender det at jeg forsvinner litt inn i meg selv og tidligere hendelser. flashbacks. Ting kan bli så vanskelig at jeg dissosierer. Andre ganger får jeg psykogene anfall.

Men jeg jobber med angsten. Det som er så dumt, er at jeg er livredd for angsten, for jeg har angst for å få angst. Når jeg har angst har jeg ikke kontroll. Jeg har også angst for å ikke ha kontroll.

Dette er avanserte saker. Men slik er det for meg.

~Frida~