torsdag, anfall og spesialpost 4

Dagen i dag har vært som en berg- og -dalbane. Den begynte veldig bra. Veiingen var helt okei. Veiing vil si gruing før jeg går på vekta, angsten når jeg står på vekta, tallet på vekta, og følelsen etter jeg har sett tallet på vekta og konsekvensen av vekten. Jeg var rimelig spent. Jeg har hatt en ganske raskt vektoppgang i det siste, noe som har gitt meg litt mye angst og som har bidratt til å forsterke de anorektiske tankene om at jeg legger på meg om jeg putter noe i munnen. Vel idag fikk jeg motbevist det, for vekten var helt stabil. Og da er jo alle fornøyde da. Både jeg, anoreksitrollet inni meg, behandlere og personal. Stabil betyr okei. Og det betyr at alt jeg gjør er riktig. Jeg følger kostlisten, jeg har noe aktivitet, jeg hviler nok, og jeg er stabil psykisk.

Så hadde jeg en samtale med min midlertidige psykolog(min faste behandler er borte i tre uker). Vi hadde en grei samtale. Vi reflekterte litt om hvordan ting går nå for tida. Ting er veldig stabilt og jeg jobber bra. Det var vi enige om. Det vi skal fokusere på fremover er å fortsette i samme mønster, og holde ting stabilt, samtidlig som jeg må øve meg på å gradvis utfordre ting, jobbe litt med identitet, selvbilde og slike ting. Bare sånn i det små, for vi snakket nemlig om en annen ting i dag. At jeg skal på en annen post her på østmarka. Hvis jeg er motivert for det, kan jeg, noe som alle anbefaler meg, ta imot et behandlingstilbud på spesialpost 4. Der har jeg mulighet til å jobbe mye mer med de tingene jeg trenger å jobbe med.
Jeg jobber jo bra her nå også, men jeg er veldig avhengig av trygge rammer og at opplegget blir fulgt hver dag. Jeg er ikke så flink til å takle å stå i angsten ved endringer eller det å gjøre forandringer, derfor må jeg ha et tilbud som er tilpasset meg, slik at jeg kan fortsette å holde meg stabil og forsatt jobbe med ting slik som jeg gjør nå, og enda mer. Jeg skal i neste uke en gang snakke med noen fra spesialpost 4 og høre hva de kan tilby, så får vi se hva jeg bestemmer meg for. De kommer garantert til å spørre meg om motivasjonen min. hva skal jeg svare da? Jeg vil bli frisk, jeg vet bare ikke hvordan. Jeg vet bare hva jeg vil ha hjelp til, slik at jeg kan få det livet jeg vil ha. Og ut i fra andre som har vært der, er det veldig bra der. Det blir godt å få snakket med dem,slik at jeg får avklart ting. Jeg tror jeg kan bli overført dit veldig fort. Vi får se. Jeg er selvfølgelig ambivalent til det, men det er ikke rart. Sykdommen min vil ikke at jeg skal få hjelp til å dytte den i rævva ut av livet mitt. Men det vil jeg. Jeg sier jeg, jeg. Jeg er Frida.

Ettermiddagen har vært litt vanskelig. Jeg fikk mange tanker rundt dette med spesialpost 4, og hvordan det vil gå der, hva de kan tilby, vil jeg bli bedre av å være der osv.

Like før kveldsmaten satt jeg å jobbet litt med skolearbeid. Plutselig kjente jeg gradvis at jeg begynte å skjelve litt. Så fikk jeg ekstremt hjertebank. Så ble jeg svimmel og kroppen begynte å riste mens alt begynte å gå saktere og saktere. Så begynte alt å blinke. Plutselig lå jeg på gulvet med et anfall.
Men det gav seg heldigvis fort, så fikk jeg sove litt, før jeg spiste kveldsmat. Etter kveldsmaten fikk jeg skikkelig angst, og begynte å gå rundt senga og prøvde å roe meg ned. Mange tanker og følelser i sving. Men jeg fikk snakket ordentilig med ei som jobber her, og jeg kom meg gjennom det.

Nå sitter jeg sliten etter en dag i stolen her på intensiven og lurer på hva fremtiden vil bringe. Lurer så fælt på hvordan det vil bli å komme til en ny post, nytt personal, nye pasienter, nytt alt.
hmm.. tankespinn.com
~Frida~