Et tegn, en ledetråd gjennom en DRØM

Det er noe jeg virkelig må dele med dere. Jeg har jo sagt at puslespillbrikkene har begynt å komme fallende på meg i det siste. Vel, det har de, og jeg jobber hardt med å legge de sammen. Det som er så rart er måten de kommer til meg på. For jeg søker ikke etter dem. Det er underbevisstheten min som bringer meg dem gjennom drømmer. Med en gang jeg våkner fra en slik drøm skriver jeg den ned, og da får jeg frysninger. Mens jeg skriver går det opp for meg at det er retningslinjer eller "tegn" eller sammenhenger til å se grunner og årsaker til ting, som kommer til meg. Det er hårreisende rart og merkelig, og jeg er like forbauset og forvirret hver gang.

Jeg våknet akkurat fra en slik drøm rett før fem-måltidet i dag. Denne drømmen var en såkalt retningslinje eller åpenbaring eller et tegn. Det er helt merkelig hva hjernen klarer å få til.

Jeg beskriver drømmen:

Det hele foregår i en klosterlignende byggning, mer som domkirken. Inni bygningen er det en høy arena, mer som et stort og rundt tårn. inni tårnet er det store tribuner hele veien rundt og opp. i midten av selve tårnet er det trapper med mange forskjellige hindrer(steiner, hull, løse trinn, motstand osv).
I drømmen er jeg inni denne bygningen sammen med mange andre. Vi er fanget. Jeg føler meg fanget og redd. Det er kun en vei ut av denne bygningen, og det er gjennom en dør på toppen av tårnet. Man må gjennom en hard og tøff kamp opp gjennom trappene. En prøvelse. en kamp. Hvis man vil komme seg ut og bli fri må man gjennom alle prøvelser/utfordringer oppgjennom trappene.

Plutselig blir navnet mitt ropt opp. Jeg går rakrygget til tårnet og begynner å gå opp gjennom trappene. Jeg lengter sterkt etter å komme ut, jeg får nesten ikke puste. Jeg vil bare ut ut ut... Tribunene er fulle av familie, kjendiser og venner og bekjente som heier og heier med flagg og fløyter. Jeg sniker meg opp trappene og møter hindrene og motstanden. Jeg klarer noen, men ikke alle. Men jeg har en plan. Jeg er forferdelig lur og smart og skal ut. Jeg klarer ikke alle hindrene, men flykter fordi dem. Jeg løper fra alt, og kommer meg ut på et vis. På toppen av tårnet ser jeg kun sjø. Når man har vunnet kampen blir man fri og får vinger og kan fly til land. Men siden jeg ikke klarte det, hadde jeg ingen vinger. Mens jeg står på toppen og ser etter løsninger, ser jeg steinheller nedover. Jeg må hoppe og komme meg ned gjennom dem. Jeg prøver og faller rett i sjøen. Vannet er kaldt. Jeg føler meg ensom og alene og utrygg. Jeg har lite krefter, men må bruke det jeg har til å svømme meg i land. Det er et helvete. Alle farger forsvinner og alt blir svarthvitt. Når jeg kommer i land er jeg utslitt og svak. Jeg sniker meg rundt omkring i frykt om å bli sett. Hvis jeg blir sett blir jeg hentet tilbake i borgen igjen. Det vil jeg ikke.

Det er utrolig godt å være utenfor borgen, men jeg føler meg så redd og svak. Verden er ikke slik jeg vil den skal være, og jeg føler meg like fanget som i borgen. Trist over å se alt det gråe. Plutselig blir jeg sett og oppdaget. Jeg blir fraktet tilbake i helikopter. Jeg sovner fordi jeg er så svak. Jeg våkner igjen. Jeg henger etter føttene i et tau i tårnet. Jeg hyler og skriker. Jeg har store smerter over hele meg, er kjempesvak og prøver å komme meg løs. Men jeg klarer ikke å komme meg løs, jeg henger fast i et tynt tau etter føttene. Jeg er kjempesyk. Jeg kjemper imot, roper og skriker. sakte men sikkert dør jeg.

Så ser jeg meg selv utenfra. Eller jeg ser sjelen min gå igjen. Alle sørger. Alle er forferdelig triste og alt er grått. Familie og venner gråter. Ingenting er det samme. Verken i borgen eller på land hvor alle de friske bor. Jeg blir så utrolig trist av å se hvor lei seg alle er. Jeg sørger selv også. Jeg klarer ikke mer. Smerten over å se alle sørge og være triste gjør for vondt. Jeg går tilbake til borgen igjen. Jeg kneler foran alteret i stupgråt. Jeg gråter og gråter og ber til gud. Jeg sier at jeg ikke klarer mer, og at jeg gjør hva som helst for en ny sjanse. Jeg vil så gjerne leve. Jeg vil ikke se alle være så triste.
Plutselig kjenner jeg en enorm varme fylle meg og jeg blir levende igjen. Jeg blir utrolig sterk.
Det går sakte men sikkert opp for meg at jeg er levende igjen, og plutselig får alle andre i borgen øye på meg også. Jeg løper rett til en resturant og spiser. Utrolig nok forstår jeg at jeg må bli sterkere. Jeg kjenner livsgnisten øke for hvert sekund. Jeg må forberede meg på en ny kamp, og må derfor bli sterkere. Jeg kjenner at jeg er så utrolig glad. Verden får plutselig farger igjen. Jeg ser blomster blomstre rundt meg. Folk smiler igjen,fordi de er så glade for at jeg lever. Jeg kjenner at jeg blir sterkere og sterkere. Så plutselig kommer Mamma, søsteren min, Lars og Aurora på besøk. Jeg klemmer dem. De er overlykkelige og gråter av glede. Det gjør jeg også. Jeg føler meg trygg. Lille Aurora kommer til meg og holder rundt meg og sier "Jeg trodde du var borte tante. Jeg ble så lei meg, fordi jeg hadde gledet meg sånn til at vi skulle leke igjen". Tårene rant mens jeg svarte at snart kunne vi leke hver dag, jeg måtte bare bli fri først. Så plutselig ble navnet mitt ropt opp igjen. Denne gangen skjønte jeg hva jeg hadde foran meg. Tribunene var igjen fylt av familie, venner, bekjente og masse kjendiser som heiet enda mer enn forrige gang. Jeg hørte "heia heia! DU klarer dette! DU er sterkest! osv". Jeg gikk rakrygget til trappene etter å ha tatt farvel og snakket med de andre som var der. Jeg sa til dem at deres tur også kommer, og at de måtte bare fokusere på å bli sterke nok først. Jeg klatret oppåver trappene, kjente meg sterk, hørte alle heiet, kjente meg ustoppelig, JEG SKULLE NÅ TOPPEN, plutselig dunket jeg borti noe. det ble helt stille. Jeg så hva som stod foran meg. Døren ut i det fri. Jeg kjente en anelse napp bakfra og så meg bak hva det var. Det var en tråd festet til ryggen min. Den var rød. Jeg skjønte hva jeg måtte gjøre. Jeg måtte knyte opp tråden og gi slipp på den før jeg kunne gå ut døren.
Jeg knøt opp og slapp. Idet jeg slapp hørte jeg jubelen der nede. Jeg hadde vunnet. Jeg var fri. Jeg gikk gjennom døren, mens det blomstret vinger på meg. verden blomstret og fargene var så nydelige. Jeg følte meg så fri. Så fløy jeg. Jeg var fri.

Det neste jeg husker er at noen sier navnet mitt og rister i meg. "Frida, klokken er fem. Det er måltid" Jeg våknet. Reiste meg opp og såg meg rundt. Jeg skjønte ingenting. Jeg var gjennomvåt av svette og varm i hele kroppen. Foran meg lå maten, som jeg forbauset bare spiste opp. Etter det skrev jeg ned drømmen i dagboka.

Det er rart, ikke sant? Jeg synes det nesten er mystisk at det går ann å drømme noe slikt akkurat nå.
Dette er jo en retningslinje, en åpenbaring, et tegn. Det denne drømmen forteller meg er kanskje ikke så uforståelig for dere heller. Hvis jeg går ut i verden uten at jeg er godt nok rustet kan jeg faktisk risikere å dø, for så sterk er denne sykdommen. Så farlig er den. Den svekker meg og blir sterkere veldig fort. Jeg blir fort et offer for sykdommen igjen hvis jeg ikke er sterk nok. Og en ting er sikkert. Uansett hvor mye jeg ønsker å ut i verden nå fordi jeg er så sliten av behandling og føler meg fanget her inne og bare vil være normal, så vil jeg ikke kunne flykte fra problemene og føle meg mindre fanget der ute hvis sykdommen herjer. Verden vil ikke være rosenrød og vakker, hvis jeg ikke er i stand til å møte den.
Retningslinjene er klare. For å føle meg fri må jeg sette meg selv fri. Jeg må bli sterk nok til å ta opp kampen og kjempe meg gjennom en tøff og helhetlig behandling for å bli fri. Slik er det i drømmen, men slik er det også i virkeligheten. Jeg må bare ta valget. steget. Jeg må bestemme meg.
Jeg må veie fornuft/realitet og risikoen mot viljen og følelsene.

Jeg er spent på hva dere tenker om dette? er det ikke merkelig?
~Frida~