helvetesdag, magetrøbbel og tanker osv

Dette har vært en drittdag(bokstavlig talt).
Dagens mål var forberedelser til mageundersøkelsen kolonoskopi i morgen.
Dvs at jeg måtte tømme tarmene helt,rett og slett. Det skal jeg ikke gå inn så mye på..hehe
Men jeg kan jo si at det har vært et rent helvete. Det er tredje gangen jeg går gjennom dette nå.
Sonde ned i magen, 4 liter laxabon(avføringsmiddel) inn fra kl.12 til kl.16. Laxabonen i seg selv gjør at man blir utrolig kvalm. Så jeg har vært grønn i trynet i hele dag. I tillegg fungerer den slik at den ikke trekkes ut av tarmene. Den går bare gjennom eller skal få det som er i tarmen til å gå gjennom. Og til meg funker ingen verdens ting. Eller jeg har 4 liter avføringsvæske i magen og tarmene + at jeg måtte drikke 2 liter vann for å få bedre virkning. Det er tredje gangen jeg går gjennom dette, og jeg håper inderlig at undersøkelsen blir vellykket og at de finner ut hva som er galt med magen min i morgen. Selve undersøkelsen er et helvete. Kamera gjennom hele tarmsystemet er ikke akkurat behangelig. Når jeg gjennomgikk den uvellykkede undersøkelsen på mandag kjentes det ut som det var en udyr som brøytet seg opp gjennom tarmene. Det var et helvete. Så jeg håper dette blir siste gang.
Det var det fysiske. Det psykiske jeg har måttet gå gjennom i dag sier litt om hvor dårlig jeg takler utfordringer og forandringer og at ting blir gjort annerledes EN eller TO dager.
I går måtte jeg drikke avsilet grønnsaksuppe og et glass juice fem ganger om dagen. Vanligvis spiser jeg jo mye mer, så det er ikke kaloriene det går på. Men det er at jeg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til ting, hvordan jeg skal takle at noe blir gjort annerledes. Når jeg følger kostlisten, vet jeg hvordan jeg skal komme meg gjennom dagene, så det går greit. jeg klarer å holde meg stabil, så lenge jeg får utført tvangshandlingene. Hvis jeg blir avbrutt på noen måte, kommer angsten og anoreksisløret dekker hele meg. Klørne hhogger frem med en gang. Derfor har det vært ekstra utfordrende i dag, når jeg har måttet gått gjennom det fysiske helvetet og samtidig måtte takle å drikke næringsdrikker med samme kalorimengde som jeg bruker. Det har resultert til 600 runder rundt sengen, og mye tvangstanker.

Alt styret med utredingen av magen min, har gjort at vekten har gått ned litt, og det merkes. Jeg ligger jo på grensen, og det er et himla slitsomt plass å være egentlig. For faller jeg under er anoreksien sterkest, og tar over.

Jeg er under nå, og det merkes. Jeg har mye mer angst, mye mer tvangsttanker og reagerer mye med sinne hvis jeg opplever at jeg ikke har kontroll. You know, anoreksiklørne hogger ut.
Men jeg er like under grensen, og da klarer jeg  å hente meg tilbake litt når jeg er ferdig med tvangshandlingene. og da ser jeg hvor styrt jeg er, noe som er trist, for jeg fungerer jo så mye dårligere under enn over. Kognitivt mener jeg. og jeg er mye mindre stabil nå som alt rundt meg ikke er stabilt. Jeg er avhengig av å vite hva jeg har å forholde meg til, så jeg kan legge opp dagen min slik at jeg kommer meg gjennom den. Blir jeg stoppet på noen måte, hogger anoreksien til. Det sier litt om hvor dårlig jeg takler at ting blir gjort annerledess i praksis.
Det bekymrer meg i forhold til videre plan. Post 4. De er jo gode på å hjelpe å takle angst å sånn der, men spørsmålet er om jeg klarer å ta imot hjelpen.
Det er så mange baller i lufta nå, og det er utrolig slitsomt. Jeg prøver så godt jeg kan, men av og til faller jeg kraftig. Men jeg prøver å kravle meg opp igjen. I morgen håper jeg jeg får noen svar på mageproblemene, for det er jo det som har vært målet med alle disse rundene med forskjellige dager, som gjør meg så ustabil.

I tillegg sliter jeg med immunforsvaret for tida. Hvite blodceller er veldig lavt. de går opp og ned, noe som er litt rart, så de driver å tar litt prøver å finner ut hva det kan være. Og så lenge det er slik, får jeg ikke gå turer. hvertfall ikke lange turer. Jeg har fått lov å gå ut i et kvarter, men i dag var blodprøvene dårligere igjen, så da vet jeg ikke. Turene ut har hjupet mye på angsten, så jeg håper ikke de tar fra meg dem av den grunn.

Så driver jeg å stresser meg ihjel med skolearbeid. Jeg er livredd for å ikke få fullført året selv om jeg har alternativ opplæring nå. Jeg vil sliter med konsentrasjonen, og får gjort lite. Eller jeg gjør mye, men får lite ut av det. perfeksjonisten i meg brøler.

Oppi alt dette har vi lengselen. Lengselen etter frihet,hjemmet mitt, skole, venner, og ikke minst kjæresten min og familien min. Jeg er så lei av behandling og sykehus nå. Jeg er møkkalei. Det tar aldri slutt. Jeg faller, reiser meg, faller, reiser meg. Og jeg blir ikke bedre av å være innelåst her heller. Motivasjonen synker. livsgnisten suges ut av meg. Jeg lengter etter å leve.
Men anoreksien er sterk. Den er lur og sterk. Jeg lurer meg selv, jeg kjemper imot og tar ikke imot hjelp.
ALT I ALT, jeg er redd for å kjenne på ANGST og FØLELSER. Jeg utsetter og utsetter, finner løsninger på ting som JEG/anoreksien tror hjelper, Jeg tror jeg vet bedre enn de som vil hjelpe meg.
Sånn går dagene.

Så jeg håper at etter jeg blir ferdig med magestyret, og får litt stabilitet i mat/vekt igjen, at jeg finner litt tilbake til meg selv og målene mine, finner styrke til å kjempe videre, for nå står jeg bare å stangerer, og jeg ser det selv.
Jeg vil ikke at det skal være slik. Jeg vil ut å leve. Jeg vil være hjemme. Jeg vil være fri fra dette helvetet.

Up and DOWN, up and DOWN... slik er det her i gården
~Frida~