er det ikke rart?..
- at en djevelsk røst inni meg roper og brøler så høyt, at ingen smerte er vondere enn å ikke adlyde. Når jeg ikke adlyder må alltid smerten erstattes på en eller annen måte. metodene har vært så mange. Jeg "liker" å kalle dem ventiler. Det er alle de syke metodene, og de få friske. De syke er de trygge og vante metodene, og som regel de som er lettest og minst smertefull. De friske er så uvante og samtidig en så utrolig tung vei å gå. De friske er som å gå opp nye stier i en ugått skog. som å svømme på åpent hav, for å så finne land.
- Den høye røsten inni meg roper så høyt nå. Det er vanskelig å se land, finne riktig sti. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. alt er så utrygt, så jeg fortsetter på den vante og trygge. Det er minst smertefullt. Men samtidig vet jeg at det ikke er riktig vei å gå, så det gjør vondt alikevel. Jeg går på sykdommens vei, mens jeg ser den friske veien på den andre siden. Hva vil jeg? vil jeg unngå smerte? tror jeg på at jeg kan klare å komme meg over på den friske veien? tørr jeg å gi slipp på det trygge og vante og lettvinte,for å så utfordre hele meg selv og mitt liv for å vandre sakte men sikkert over på den friske veien. tørr jeg og vil jeg? Ja, jeg vil, men noe i meg er sterkere enn meg.
- er det ikke rart? Den lille piken jeg en gang var er fortsatt full av sår. De indre sårene som en gang var er nå symptomer, anoreksi, bulimi, og en sliten kropp full av arr og sår. Jeg var et uskyldig lite barn. Jeg var en gang fri. Det er så langt borte nå. Jeg føler meg ødelagt. Uansett hvor mange sår jeg prøver å få utløp for, hjelper det ikke. Hvis jeg noensinne skal heles, må jeg tilgi meg selv for alle arr, alle symptomer, alle historier, alle flukter, alt sykt, så må jeg gi slipp på det. Jeg må la meg selv heles. Jeg er den eneste som kan. Selv om sårene i den lille jenta jeg en gang var aldri helt vil gro, og at jeg ikke eier skyld i noen av dem, er jeg den eneste som kan gi slipp på den, ikke la de prege meg og livet mitt. Jeg kan VELGE de bort. Jeg kan velge å la livet fylle meg med nye gode ting. ting som er viktige. ting som kjærlighet, opplevelser, verdier, holdninger, mennesker som gir meg noe, gleder osv. Det er så mye godt her i livet, og livet er for kort til å ha det vondt. Livet skal leves. Kanskje jeg skal prøve å finne tilbake til den lille jenta jeg engang var, og gi slipp på alle sår, og gi meg selv fri. begynne på nytt.
- Jeg må ønske det av hele mitt hjerte. Jeg må ønske å velge livet. Jeg har blitt fortalt at jeg balanserer på en knivvegg mellom liv og død. Vil jeg leve eller dø? så enkelt er det. jeg vil leve, og da er det viktig at jeg velger livet hver dag. Jeg må eie dagene. Gir jeg dagene mine til sykdommen velger jeg sakte men sikkert en vei mot døden. Det er sårende smertefullt å tenke på, at det kjente og trygge og lettvinte, ikke lenger er en vei jeg kan gå på. Jeg tvinges ikke lenger av leger og helsevesen til å leve. Jeg må tvinge meg selv til å velge veier som holder meg i live.
- Når jeg oppsummerer dette innlegget, er vel det egentlige valget "enkelt", ikke sant? Jeg burde fortsette behandling og være på et trygt sted hvor jeg får hjelp. Men hva med den inderlige lengselen etter livet her og nå. Hva med den intense slitsomme tanken på opphold med triste sykehusdager alene, i en hard og tøff kamp hver eneste minutt, sekund. Hvorfor skal den veien være den eneste veien til å få livet i gave sakte men sikkert, og helt nytt, helt ukjent, men likevel full av muligheter. Jeg har levd en uke i tenkeboksen. kjempe for drømmelivet, eller hvile og holde meg selv i live i livet så godt jeg kan? Dette hadde vært et veldig enkelt valg for de fleste, men for meg som har vært på sykehus i 6 av 8 syke år er det et forferdelig vanskelig valg å ta. livslysten er så stor, men livsgnisten så liten. Jeg har prøvd å finne tilbake til livet denne uken, i en voldsom amvivalens. Det har vært umulig, men jeg har klart det innimellom. Når jeg har opplevd livets gleder, har det fyllt meg med noe nytt, fantastisk. nemlig gode følelser. frihet, glede, liv, gnist... Jeg vil bare ha mer og mer av det. Er det nok? er det nok til å holde meg gående og i live? Er jeg sterk nok?
FRIDA... ER DU STERK NOK? tårene triller... valget må taes. snart, snart...
kjære blomst, vil du blomstre?
kjære blomst, får du næring?
klarer du deg? vokser du? blomstrer du?
overlever du der ute?
ser du sola? lar du deg skinne? vil du skinne?
kjære blomst, vil du leve?
kjære blomst, er du sterk nok?
er du det?
hvis ikke, er du klar for døden?
tørr du gamlbe? er du villig til å satse livet?
du kan velge å blomstre hvor du vil.
du trenger ikke være fanget.
hvis du ser sola, kan du blomstre deg vakker, hvor du vil, til hva du vil.
hvis du ser sola, kan du blomstre deg fri...
fri blomst. vil du bli det?
valget må taes.
~Frida~
Frida Olivia ●●♡●● my truth er er personlig blogg om mitt liv, min kamp og min reise.
Vil du leve sier du ja til behandling videre. Får å få litt livsgnist må du opp i vekt - og det klarer du ikke alene. Veldig merkelig at ikke du har blitt tvunget mer kontinuerlig opp i vekt når du har vært i behandling så lenge. Det er svært vanskelig å kjempe mot SF når man er sååå undervektig som du er. Ved de fleste behandlingsteder får man ikke være så lenge på en sååå lav vekt uten vektkrav. Jeg tror på deg at du vil, og jeg tenker at du er sååå lei av all behandling, men du må holde ut angsten i forandringene og stå i de - så lett, men dessverre så jævlig og det aller tøffeste. Ta kampen - livet er der ute, timene, dagene, årene går. Hvor mye mer skal SF spise ? Begynn i dag å tilgi deg selv, den største hevnen du kan gjøre er å ta tilbake livet og leve. Nå bare eksisterer du og er en tilskuer til det livet du sårt lengter etter. Det er vondt å se på - Ikke gi deg vakre jente !!!
SvarSlettJeg blir rett og slett provosert av holdningen din og spørsmålet om de "vanskelige valgene" du må ta, men ikke ønsker å ta et standpunkt til. At vi mennesker har fått livet i gave er noe vi bør være takknemlig for. At du misbruker dette gjør meg virkelig forbanna. Tenk på alle som ikke har mulighet til å velge mellom å leve eller dø, alle de som er rammet av sykdom som ikke kan helbredes, som bare venter på å dø. At du leker med livet på denne måten er en krenkelse for alle som sliter med sykdom, eller som har noen kjære som gjør det. At du er kommet ut av sykehuset og hjem til hjembygda di er kanskje like så greit slik at du kan ta farvel med din familie og dine venner, og slippe å ta de vanskelige valgene og heller forlate jorda, slik det fremstår i bloggen din at du ønsker. At du ikke orker å arbeide for å bli frisk er skremmende, og det gjør at jeg mister respekten jeg en gang hadde for deg. For hver dag du ikke ser ting i perspektiv og leker deg med livet du har fått i gave, mister du mer og mer. Dette er skammelig!
SvarSlettJeg er HELT enig!!!
SlettDet å leve med en spiseforstyrrelse er på lik linje like vanskelig som å leve med en "vanlig" sykdom som f.eks kreft. TENK for du skriver!
Slettfør*
SlettTil Guri H. Å leve med en SF er meget vanskelig. Men kreft er en sykdom man ikke kan velge bort. Det er ikke noen selvfølge å helbrede seg selv fra kreft. De kjemper for livet gjennom cellegiftkurer og stråling, med alt av palger og ubehag det fører med seg, og som de må gjennom. Selv om stadig flere heldigvis overlever, dør likevel de fleste av den. Uten å kunne velge livet. Samtidig som de vil leve. Mer enn noe annet.
SlettDet anonym setter søkelyset på er at de med SF har et valg. Alltid. Å romantisere døden er fjolleri og selvopptatthet. Når man forkaster livet, forkaster valget, er det en hån mot dem som IKKE kan velge bort døden. Og `det er skammelig.
Konsenterer deg om å bli få et voksenliv i stedet for å gå tilbake til å bli den lille jenta. Du er full av svermerisk føleri, helt virkelighetsfjernt.
SvarSlettDen anonyme kommentaren ovenfor her er nesten for tragisk til å kommenteres, men sinnsykt provoserende å lese!
SvarSlettEnhver eier sitt eget liv, og det er ikke opp til andre å definere riktige/uriktige veivalg for hverandre! At du sier Frida misbruker livet hun har fått i gave? Tror du enhver som sliter med hvilken som helst sykdom ØNSKER å være syk? Hadde det vært enkelt å bli frisk hadde ingen blitt syk, eller veien mot friskhet hadde vært gjort på 1, 2, 3.
Og så sammenligner du Fridas lidelse (spiseforstyrrelser), med andre sykdommer, og pårørendes byrder. Enhver sykdom oppleves subjektivt, og enhver krise/sorg/sykdom er subjektiv, de kan ikke sammenlignes eller likestilles! To kreftpasienter vil for eksempel ha en helt ulik opplevelse av sin sykdom, det er ikke opp til andre å si at en har det enklere enn andre!
Det er du som bør skamme deg for å komme med slike uttalelser, håper virkelig ikke du jobber med mennesker :)
Tror kanskje den kommentaren,og mange andre,er skrevet for å frovosere.Kanskje et uttrykk for frustrasjon?
SlettDen er laaaaangt over streken,og det er greit at mange har ulike meninger,men de bør modereres litt ihvertfall.De som skriver slike kommentarer bør ihvertfall tørre å ikke være anonyme.Enig/uenig i mye av det som skrives her,men det er jo bare meningsutvekslinger,som gjør bloggen mer spennende.
Håper at Frida får det hun ønsker seg.
Vi er mange som er "glad i deg", Frida. Du overlever ikke hvis du skal holde på å pine kroppen din sånn som dette. En dag er det slik og en annen dag sånn. Du glemmer dine egne tanker. Fra en dag til en annen. Du surrer og roter. Vær klok! Spis - for livet. For en gangs skyld: gjør alvor av alt du sier. Å si du ikke vil gi opp SF er bare tull. TULL!!!!! Ikke gi opp. Ikke vent til du blir klar. Man blir aldri klar. Man må bare gjøre det skjønner du. Lykke til!
SvarSlettTriste sykehusdager alene ER verd det når du kommer ut til det livet du ønsker.
SvarSlettHvis du velger å bli værende hjemme,vet du ikke om du har mulighet til å leve "her og nå",for døden er din skygge akkurat nå.Da velger du å dø.Da er det det du vil da.Men uansett om du vil det aldri så mye,vil/har ikke helsevesnet lov til å la deg sulte deg selv til døde.
Da er det tilbake til akuttpsyk.,med tvang og alt som hører til.Da sier det seg jo selv.Du vil tilbake dit.Og du er der straks...
Det er ingen vits lengre å skrive kommentarer her,for det preller av.Men på samme tid kommer jeg ikke til å slutte å bry meg.
Vil og ønsker bare at du skal få det bra....
Klem og LOL
sender deg et <3 jeg Frida. Har ikke så mange ord å kåmme med. Men tenker mye på deg skal du vite!
SvarSlettDu har gitt uttrykk for at du lengter etter å leve i over ett år nå. Men hver gang du har prøvd å klare det alene, eller prøvd å være hjemme, så faller du til slutt tilbake igjen, og mister muligheten. Hvis du virkelig skal leve, og har det som mål, så må du være sterk nok til å klare det alene. Det blir du ikke hvis du ikke fullfører behandlingen, jobber målrettet mot det, og legger hjertet i det. Å bli friskere er den eneste måten du kan nå målet ditt på, og du blir ikke friskere av deg selv. Du kan komme videre på noen områder, men om du trekkes mere ned enn opp og ut vil det til slutt ende stygt.
SvarSlettDu har mange, mange år å leve på, om du velger behandlingen NÅ. Vil du velge å gi opp et langt liv, for å kunne leve NÅ? Eller vil du gi deg selv så mange år som mulig, ved å fullføre behandlingen og bli sterk og frisk?
Veldig glad i deg. Celli
Kjære Frida, jeg blir rett og slett innmari lei meg av kommentarene du får her. Uansett om jeg også vil at sykdommen din skal dra til helvete, så er den ikke DEG, jeg står på DIN side, Frida, alltid <3
SvarSlettJeg kan bare snakke for meg selv,men mine "slemme"kommentarer er til den anorektiske delen av Frida.Ikke til personen Frida,og det tror jeg hun vet.Sykdommen er en del av henne,og kan ikke behandles adskilt fra personen.De som skriver kommentarer her inne,og leser bloggen,gjør ikke det for å gjøre Frida vondt.Det er nok et uttrykk for frustrasjon.
SlettEr det vanskelig å forstå,så få mer kunnskaper istedet.
Uten behandling dør du, så enkelt og så vanskelig.
SvarSlettvil du leve, så er det bare å hoppe i det og jobbe i behandlinga. du skrev jo selv med en video at nå skulle du hoppe i det. så da får du se å gjøre det da!!!!!
Hei Frida.
SvarSlettHva får deg til å tro at du skal greie det nå, når du har vært i behandling i halvannet år _uten_ å bli særlig bedre? Er det noe som er annerledes nå?
Det krever alt av deg å være i behandling for en spiseforstyrrelse, det er ingen lettvinte veier til målet, dessverre.
Jeg håper du klarer å gi deg hen til behandlingen, hvis du velger den. Det er opp til deg. Du trenger ikke være så motivert, tror jeg. Min erfaring er i hvert fall at egenmotivasjonen kom gradvis ettersom jeg ble bedre ernært. Men du må stole på behandlingen, stole på at det er den som kommer til å hjelpe deg. Å være hjemme og "leve livet" nå, betyr jo egentlig bare å dø litt mer for hver dag.
Jeg forstår at det er vanskelig, og at du sikkert ikke helt tror på det at du kan dø, fordi du jo ikke er død ennå. Heldigvis. Men hjertet ditt kan stoppe når som helst, og selv om det er vanskelig å tro på er det det som er sannheten.
Jeg håper du klarer å begynne veien mot å bli frisk, det livet du har nå unner jeg ingen.
Lykke til med valget, Frida.
Velger bare å minne deg på noe av det du skrev i et innlegg for UNDER en måned siden;
SvarSlettlivet er en gave
jeg har herved lagt i fra meg at omsorgsbolig er et alternativ. jeg velger å fortsette behandlingen, fortsette kampen, fortsette å velge livet overfor spiseforstyrrelsen. Jeg skal nå målene mine. JEG SKAL DET! det skal jeg bevise for meg selv og for alle sammen. Jeg skal bli frisk.
opp i vekt blir målet nå. tenk så mange nye fine gaver som åpner seg når jeg kommer på en høyere BMI.
jeg gleder meg
~Frida~
Jeg tror ikke du engang trenger å gjøre ett valg, men denne instillingen som aldri forandrer seg, blir det døden, faktisk.
SvarSlettOm ikke for deg selv, spis for de som er glade i deg.
Mente "med", ikke "men".
SlettDu må seriøst våkne opp og face at du skal bli en voksen kvinne.
Herregud, hvordan kan folk være så frekke? De kommentarene jeg leste over her.. Jeg har ikke vært borti noe så stygt, frekt og provoserende på lang, lang tid! Skaff dere et liv, folkens!
SvarSlettIkke la deg dyttes ned av de som kommenterer slikt, Frida - de er ikke verdt det! Det som er verdt noe, er at du kjemper videre! Stå på<3
Mange av kommentarene er langt over streken,og noen er ment for å provosere.Men en del av det som skrives er sannheten.Og det er vel meningen at det skal være en tankevekker.
SlettOm du desverre ikke har skjønt det til nå,så har ikke "heier på deg" og "stå på"kommentarer hatt effekt.Frida vet at mange av kommentarene er ærlige,og for å få henne til å vokne.
Jeg har et bra liv etter MANGE år med alvorlig anoreksi(som Frida),og jeg skulle ønske jeg hadde fått de kommentarene.Alle vil at Frida skal kjempe videre.Det sier seg jo selv.Er det forståelig?
Det er forståelig. Alle vil Frida skal kjempe. ALLE vil hun skal bli frisk igjen. Men man skal ikke tråkke så langt over streken med kommentarene sine, likevel.. Ikke slik som noen gjør her. Uansett valg Frida tar, er det hennes valg. Uansett om man tror det bærer heilt gæernt avsted, skal man velge sine ord med omhu.
SlettJeg tror nok heller ikke at de stå på og heier på deg kommentarene virker særlig godt... Men man kan få sagt det meste av det som er sagt over her også, uten å tråkke helt over den ørfine streken...
Sjelden jeg kommenterer på bloggen til Frida. Men jeg følger med,likevel =)
Om sammligningene med SF og kreft og sånn: Å leve med en SF er meget vanskelig. Men kreft er en sykdom man ikke kan velge bort. Det er ikke noen selvfølge å helbrede seg selv fra kreft. De kjemper for livet gjennom cellegiftkurer og stråling, med alt av plager og ubehag det fører med seg, og som de må gjennom. Selv om stadig flere heldigvis overlever, dør likevel de fleste av den. Uten å kunne velge livet. Samtidig som de vil leve. Mer enn noe annet.
SvarSlettDet anonym setter søkelyset på er at de med SF har et valg. Alltid. Å romantisere døden er fjolleri og selvopptatthet. Når man forkaster livet, forkaster valget, er det en hån mot dem som IKKE kan velge bort døden. Og `det er skammelig.
Jeg vet at man ikke alltid kan styre tankegangen sin når det gjelder psyken. Spiseforstyrrelser går vel også under psykisk sykdom?? Det er iallefall gjerne et symptom.
SvarSlettDa er det heller ikke snakk om å romantisere døden, men kanskje føle at man ikke kan gjøre noe med det.
Folk dør av sf, det er en potensiell dødelig sykdom. De fleste dør ikke fordi de VIL det, men fordi de ganske enkelt ikke kan snu psyken sin. Det er fastlåst.
Psykisk sykdom skal sidestilles med somatisk sykdom. Det er dessverre langt igjen til det.
Jeg skjønner forsåvidt hva dere mener med å ha et valg. Det er bare det at det tilsynelatende lette valget ikke alltid er REELT...